Erik får tiden til å gå

Publisert i Norges Husflidlag.

Tiden står ikke stille for storurmaker Erik Magnus Mørk (39). Nylig fikk han en treårs stipendiat fra Norsk håndverksinstitutt for å utvikle seg i urmakerfaget og spesialisere seg på gamle tårnur.

Vi blir med han trapp etter trapp som sirkler seg rundt klokketårnet på Uranienborg kirke, som er ett av to tårnur han har serviceavtale på. Dette er ikke plassen for den med høydeskrekk.

Prøv la være å se ned. Trappene har stått lenge, så det er nok trygt, beroliger Erik Magnus.

På skjelvende knær og knirkende trappetrinn er den minst tårnvante av oss glad for at vi nærmer oss toppen. Erik åpner lukene til klokketårnet og slipper lyset inn. Det er en fantastisk arbeidsplass høyt over hustakene med utsikt over Oslo, men det er ikke utsikten vi er her for. 

Klokken fra 1884 ble laget av Hans Pedersen i Drammen. Klokka har tikket lenge allerede. Med litt olje, puss og en stor dose kjærlighet, kan klokkene tikke videre for alltid. Denne kunnskapen og kompetansen er viktig for Erik Magnus at blir i Norge.

Jeg kunne jo sendt et tannhjul til Tsjekkia og få de til å fikse det, men poenget er at jeg skal kunne gjøre det selv og gjøre det på samme måte som i gamledager. Jeg skal lage et tårnurverksted, sånn at jeg kan betjene de gamle klokkene rundt om i landet.

Dette er bakgrunnen for at han søkte stipendiatet hos Norsk håndverksinstitutt, som hadde lyst ut tre stillinger. To var bundet til tømrerfaget, men en stilling var åpen for andre fag. I tre år er han ansatt i en 80 prosent stilling for å utvikle kunnskap og ferdigheter som er nødvendig for jobben. I denne tiden kan han fordype seg i faget.

Det er en fin annerkjennelse at noen ser at det er behov for noen som kan ta vare på disse gamle klokkene, for det er jo veldig få som gjør nå. Det føles litt som jeg er på skolen igjen, jeg kan bruke tid på å lære uten å tenke økonomi i alle ledd.

Tidløst design

I dag er vi ikke avhengige av tårnurene for å vite hva klokken er, men de spiller fortsatt en viktig rolle for byens identitet der de ruver høyt over hustakene. Det finnes omtrent 80 gamle mekaniske tårnur igjen i Norge, mange har allerede blitt byttet ut til mer moderne og digitale varianter, det skjærer i hjertet på en ivrig storurmaker.

Målet må være å ta vare på de som er igjen. Mangel på vedlikehold sliter på tannhjulene, det behøver ikke koste mye å vedlikeholde dem. Å ta vare på det gamle urverket er jo formidling av historie. Det har vært så mange flinke folk gjennom historien. De har ikke bare har laget urverket, men kassa, tallskiver og støpt emblemer. De kunne så vanvittig mye!

Selv om alle klokkene har samme funksjon, kan oppgaven løses på forskjellige måter. I en kvalitetsklokke som her i Uranienborg kirke har det ikke vært spart på metallet, Den har skarpe, slipte kanter og hjørner på tannhjulene. Den har en stor og tung pendel uten slark, og så er det «gangen», selve hjertet av klokken, Det er den som styrer tempoet, og sørger for at klokka går presist.

Dette er en type Grahms-gang med stifter og det gir en veldig presis gange. Og dette ganghjulet kom de på å lage i 1740 omtrent. På den tiden skjedde det så mye!

Klokken drives av et lodd som er festet i et trinsehjul i taket. Loddet trekker maskineriet i gang via et tannhjul som driver pendelen, derfra slippes kraften igjennom av «gangen», tann for tann. Tannhjulene drives videre gjennom en overføring som fordeler kraften over til tre tallskiver på utsiden av klokketårnet.

Det eneste «moderne» er en motor som heiser loddet tilbake. Erik Magnus er ikke helt sikker, men den kan ha blitt montert på 1940-tallet, og det ga en sliten kirketjener pause fra å løpe opp alle trappene og sveive loddet manuelt.  

Hvis du har en gammel dampmaskin kan den fortsatt brukes, men mye av tidligere tiders maskineri er erstattet av moderne løsninger og er nå bare er til pynt på museum. Men en klokke har fortsatt akkurat den samme funksjonen i dag som i gamle dager. Det er det ikke så mange andre ting man kan si det om.

«Jeg har alltid syntes det er artig med det som er gammelt»

Erik Magnus er vokst opp på en gård i Lier, hvor familien drev med epledyrking. Omgitt av gamle redskaper lærte han tidlig at det var viktig å fikse, fremfor å kjøpe nytt. På vinteren jobbet faren i skauen, men på de mest snørike vinterdagene satt han sammen med andre familiemedlemmer på verkstedet og lagde kniver og reparerte redskaper. På bestefarens snekkerverksted ble også møbler laget og reparert.

Jeg syns det er gøy og ta vare på ting som funker. Jeg bor i et hus fra 50-tallet. Alt av det gamle fungerer jo som en drøm. Det er kult med ting som varer. Å reparere og få ting i stand, det er en glede i det.

Erik Magnus er praktisk anlagt, men var ikke like glad i skolen. Han savnet mer sløyd og håndverk. Det appellerte mer med praktiske fag.

Jeg tror det er viktig og få mer av de fagene inn på skolen, om vi skal bevare våre tradisjonshåndverk. De har bitt utviklet i flere hundre år og det er viktig at kunnskapen ikke blir borte. Vi må ha folk til å ta vare på historien vår, mener jeg.

Veien til å bli storurmaker var litt tilfeldig. Det er ingen urmakere i familien. Han gikk først på metallinja ved Raulandsakademiet, før han gikk videre på smedlinja. Selv om smedyrket ikke akkurat er vanlig studieretning, ble Erik Magnus skremt av hvor mange som holdt på i faget. Det ville bli stor konkurranse om få jobber.  

Like før han skulle opp til svenneprøve fant han en urmakerutdanning på Kongsberg videregående, og forandret kurs. Selv om han skiftet retning så var ikke smedlinja bortkastet tid, har han tilegnet seg mye viktig kunnskap om metaller som han drar nytte av som storurmaker. Han startet som lærling med å reparere armbåndsur, før han fikk en ny lærlingeplass med reparasjon av vegg- og gulvur. Han trivdes bedre med å jobbe med større klokker. Erik Magnus tok svennebrev i 2014.

Lite miljø, men mye å gjøre

Historisk sett var det urmakeren som lagde og reparerte alt fra lommeur til tårnur. Yrket er gammelt, men linja storurmaker er relativ ny, den ble opprettet i 1996. Skolen er den samme om du jobber med små eller store ur, men læretiden er annerledes. I 2021 ble linja storurmaker ble lagt ned. Erik Magnus har hatt en lærling, og vet om en annen som er utdannet etter det.

Det er synd det ikke flere får denne utdannelsen, jeg hadde absolutt trengt å ha en til her. Jeg håper faget kommer tilbake.

Urmakermiljøet er lite, men godt. På sammenkomster deler de erfaringer, og henviser gjerne kundene til en annen urmaker hvis denne har bedre maskineri eller kompetanse på et område.

Trives på verkstedet

I historiske omgivelser på Lier bygdetun har Erik Magnus verkstedet sitt. Selv om han jobber alene, er det ikke stille på verkstedet. Lyden fra tikkende klokker fyller rommet på bygdetunet, bare avbrutt av klokkeslag. Veggene er fulle av klokker som henger til observasjon, før de leveres tilbake til kundene. Det er den gode lyden av utførte oppgaver og fungerende klokker han lytter til.

En gang jeg hadde sju gjøkur på veggen her, det ble litt voldsomt!

Hverdagen er preget av tikk takk, men ikke TikTok. Han er ikke så glad i sosiale medier, og heldigvis trenger han det heller ikke. Butikken går godt uten, det er ikke på Facebook folk leter etter noen som kan fikse det gamle vegguret. Når han sitter dypt konsentrert på en oppgave og telefonen ringer, savner han til og med en verden uten mobiltelefon.

Men noen av hjelpemidlene 2024 kan by på bruker han likevel. Møter han en skikkelig utfordring, så finnes det YouTube-kanaler og forumer på nett han kan henvende seg til for å få hjelp fra andre som har stått fast med lignende problemer. 

Må holde tunga rett i munnen

Verktøyene til en storurmaker består av skrutrekkere og tenger, oljer, slipeutstyr og dreiebenk. Noen nyvinninger for å rense lufta har det heldigvis blitt.

Før satt man jo og pustet inn bensin ved rensing av ur, det er ikke så heldig for helsa i lengden.

Ofte er slitasjepunktene på samme sted og deler av arbeidet består av pussing og rensing, det er oppgaver som går på automatikk og tankene kan få flyte fritt. Men av og til kommer det inn noe ekstra utfordrende.

Noen klokker har spilleverk som spiller forskjellige melodier vært kvarter, sånn som Big Ben i London. Så kan du vri på en viser, så får du tre andre melodier på spilledåserullen, med tretten bjeller oppå, som alle skal treffe helt perfekt. Det er ganske komplisert.

Det er en omstendelig jobb, og det er ikke rom for snarveier. Noen ganger må han ta på detektivhatten. Klokken som fungerte perfekt på arbeidsbenken, stopper hjemme hos kunden. Løsningen kan være mye forskjellig, som en skjev vegg hos kunden som skaper skjevhet i maskineriet.

“Når sånne ting dukker opp, klør man seg litt i hue. Men når man har fått i orden noe som har vært skikkelig skadet, så er det stas!”

En takknemlig jobb

Dagene er så hektisk som man gjør det til, Det blir mange timer i bilen løpet av en uke for å hente og levere klokker hos kunder. Selv om Erik Magnus trives med å sitte alene på verkstedet og skru, så er han glad i kundekontakten og se hva klokkene betyr for dem.

Det kan være klokka til oldefaren eller klokka til kona som har gått bort. Den gleden de får av å få disse klokkene i orden gir noe ekstra til jobben. Det er et veldig takknemlig yrke. Jeg setter stor pris på den delen.

Drømmene for fremtiden er å fortsette som storurmaker, han håper å få flere jobber med tårnur. Det er tårnur Erik Magnus brenner for nå, men han kommer likevel aldri til å slutte med reparasjon av vegg- og gulvur for kunder.

Jeg trives med jobben, men det har tatt tid å bygge seg opp slik at jeg tjener nok til salt til maten. Det tar jo tid før folk vet om deg. Det har gått litt tregt, men jevnt. Men jeg merker at det går oppover, det blir mer og mer å gjøre. Tiden står heldigvis ikke stille.