Sammen er vi sterke

Denne ble publisert i Agenda Magasin 5 November 2022

Hvordan bli selvforsynt med mat i en krisetid? Det er kunnskap Anders Nordrum (61) og Barbro Helga (64) ønsker å formidle, gjennom kurs og nettsiden datsja.no. De slår også et slag for de gamle tradisjonene i vårt samfunn – å stå sammen når det røyner på og ta vare på hverandre.

Ordet «Datsja» kommer fra Russland og var navnet på kolonihagene de fleste østeuropeere fikk tilgang til under Sovjettiden. I hardt klima lærte de hvordan de kunne få mest mulig avling ut av hver kvadratmeter jord med ressurser funnet i nærområdet. I dagens usikre verdenssituasjon er det interessant nok at det er nettopp fra Russland vi kan hente inspirasjon til hvordan vi kan klare oss i en krisetid. For hva gjør man om hyllene i matbutikken er tomme?

Selv i trygge Norge er vi ikke skjermet fra naturkatastrofer og uroligheter i verden. Norge har i dag en selvforsyningsgrad på 40 prosent, men landbruket er avhengig av strøm, diesel og kunstgjødsel. Skulle en av de innsatsfaktorene falle bort, kan du fort stryke en null bak prosenttallet. Slik åpner Anders kurset på gården sin i Valdres. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) sin beredskapsliste er bra, men den kan bli bedre, mener han. Han legger til at en storsekk med salt til konservering av kjøtt om strømmen skulle gå, ikke koster mye. Og har du i tillegg noen frø og en plan for plenen, så er mye gjort. Likevel ønsker ikke Anders og Barbro å spre noe dommedagsfrykt.

Det har ingen hensikt og rope ulv-ulv. Da syns jeg det er bedre komme med mest mulig saklig informasjon. Så folk kan tenke over risikofaktorer og hvordan samfunnet kan utvide beredskapstenkningen.

«Nå som jeg har blitt eldre så ser jeg jo at jeg er formet og preget av oppveksten»

Gjennom faren sin lærte Anders tidlig at vi er sårbare i urolige tider. I 1967 brøt det ut borgerkrig i Nigeria da provinsen Biafra ønsket selvstendighet. Føderale styrker omringet provinsen og kuttet alle forsyningslinjer for å sulte de 12 millioner innbyggerne. For å komme befolkningen til unnsetning var den eneste måten å nå fram på å lage en luftbro. Med på dette laget var Ivar Nordrum, faren til Anders. Han hadde spesialkompetanse som radioamatør, sambandsmann fra forsvaret, telegrafist og utdannet radio- og teleoperatør, en kombinasjon som var veldig interessant i en krisesituasjon.

De fløy inn mat på natten uten lys for å ikke bli skutt ned. Det kunne fort bli opp til tretti sånne turer løpet av en natt.

Når solen sto opp neste dag bombet regjeringsstyrkene flyplassen. I ly av mørket måtte de frem med bulldoseren og lage ny flyplass. Radiokommunikasjonen var essensiell for å få gjennomført redningsoperasjonen. Ivar Nordrum hjalp også til under flomkatastrofen i Bangladesh, krig i Sudan og tørke i Mali. I 2002 og 2003 mottok han Kongens fortjenestemedalje i gull for 30 års innsats for internasjonalt hjelpearbeid.

Den sårbarhetserkjennelsen som kom fra en sånn type oppvekst gjør noe med en. Far lærte hvor sårbare vi egentlig er. Han sa man måtte aldri tro at en slik krise ikke kan ramme oss.

Familien bygde et nytt hus i Fåvang på 70-tallet. Til gården kom det besøk fra alt fra afrikanske ledere til sjefen for Kirkens nødhjelp. Familien hadde det godt og manglet aldri noe. Allikevel var hagen full av spiselige vekster og huset ble bygget med jordkjeller, noe som ikke var helt vanlig på den tiden. Familien tenkte annerledes og tok aldri tryggheten for gitt. Å dyrke egne grønnsaker har vært en del av oppveksten så lenge Anders kan huske. Han har alltid vært interessert i det som spirer og gror.

Hagearbeid gir en nærhet til at jeg er en del av naturen. Kretsløpet «fra jord er jeg kommet til jord skal jeg bli» gjør meg mer ydmyk for naturen og mangfoldet. Det yrende livet vi tar som en selvfølge, det er så sterkt og så sårbart. Det er godt å føle at jeg hører til.

Et naturlig valg

Anders Nordrum er utdannet i gartnerfag og pedagogikk. Han har jobbet som faglærer på Gjennestad gartnerskole i 22 år. Han har jobbet i tre år i Berg fengsel og har nå jobbet elleve år i Valdres fengsel med gartnerfag som verktøy. Selv om ansatte og innsatte skilles av uniform og kjeledress, brytes forskjellene ned når man står skulder til skulder og luker ugress og plukker poteter.

Siden 2015 har paret i Valdres drevet nettstedet Datsja.no og arrangerer kurs hjemme på gåren sin i Valdres. Der selger de også håndplukkede frø som egner seg godt i ett nordisk klima. I samarbeid med datteren Maria, ga Anders og Barbro i 2021 ut boken Beredskapshagen.

Du kan skrive og ta så mye bilder du vil, men det er en lang vei derfra til at folk faktisk gjør en endring. Men når du får praktisk erfaring ved å se og ta på, da blir det lettere å komme i gang. Nå er det vel 350 personer som har gjennomført datsja-kurs hos oss.

Da de startet opp prosjektet sitt i 2015 ble de nok sett på som litt annerledes i bygda, men etter noen få år har mange åpnet øynene for budskapet. En pandemi med hamstring av toalettpapir og mat, og en hel rekke av andre uroligheter i verden, har hjulpet på. Men Anders og Barbro ønsker å pakke det inn i noe større.

Vi må ikke gå oss vill og tro at dette vil løse alt, men det vil bidra! Det må 6-700 kvadratmeter til for å fulldekke ernæringsbehovet med proteiner og fett som et menneske trenger løpet av et år, men vi kan gi et viktig tilskudd. Det er det det handler om.

Stå sammen

Såkalt «Prepping», å forberede seg til samfunnskollaps, har fått mye oppmerksomhet i det siste.  Anders syntes oppmerksomhet rundt egenberedskap er flott, men er ikke like begeistret for alle ideer, som gjemme unna årsforbruk av hermetikk og å løpe til skogs med en skarpladd rifle, for å ikke komme tilbake før halve befolkningen er døde.

Noen på ytterste fløy har den holdningen, og den trenger vi ikke så mye av. Vi trenger heller mer tillit til systemer og myndigheter. Hvis vi klarer å tenke sammen, så finner vi løsninger. Da blir vi mer innstilt på å dra lasset sammen.

Saker som pendlerboliger og strømpriser har ført til politikerforakt i det siste, det er utrolig skadelig. Anders mener vi heller må slå ring om samfunnsaktører og myndigheter. At politikere har gjort mye dumt er det ingen tvil om, som for eksempel legge ned kornlagre.

Ja, politikerne har gjort mye dumt. Men det er ikke vondt villet. Vi må slutte å prate hverandre ned og mistenkeliggjøre myndighetene. Det er farlige greier! Blir det for dominerende så ødelegger det de sårbare båndene vi er avhengig av, hvis katastrofen først rammer.   

Hjertets beredskap

Etter Norge fant olje har samfunnet forandret seg mye. Vi har blitt mer egosentriske og tenker mer «meg og mitt», mener Anders. Under andre verdenskrig ble sultne barn i byene sendt til slektninger og venner på landet for å få næringsrik og fersk mat. Under krigen slo befolkningen ring om hverandre.

Sånne opplevelser kan man ikke kjøpe seg til, det handler om helt grunnleggende verdier som vi er i ferd med å miste. Men det er verdier vi veldig fort kan gjenvinne når vi innser hvor mye vi trenger hverandre. Det kan komme noe positivt ut av en krise, om vi tar vare på hverandre.

Hva med den syke gamle naboen, alenemoren nede i veien eller de med funksjonshemminger? Dette er spørsmål som Anders mener det er viktig å tenke på.

Vi må ikke komme i en sitasjon hvor vi svikter hverandre og de sårbare. For en dag skal vi se hverandre i øyene igjen. Det vil det gjøre noe med oss den dagen vi skal tilbake til normaliteten.

Snakk om det!

Anders er opptatt av å ta vare på den enkelte, og at alle skal kunne være nyttige ved å bidra med det de kan. For en viktig side av egenberedskap, som det ikke snakkes så mye om, er det mentale. Når en krise skjer ser man ofte at folk blir stående å se på fordi de ikke vet hva de skal gjøre. Da er det viktig å sysselsette både store og små, om det så bare er å koste gulvet eller vaske vinduer, alt som kan gjøre en liten forskjell betyr noe både for helheten og for den enkelte. Da blir ikke følelsen av avmakt så stor, og heller ikke traumene i etterkant, for da har du gjort det du kunne.

Det verste er å se tilbake og tenke, hvorfor jeg ikke gjorde sånn? Da er det viktig å gjøre det man kan, kanskje det ikke er så stort, men det gjør en forskjell på opplevelsen og bidraget inn i felleskapet. Det er en viktig side i beredskapen som man ofte undervurderer.

Alle plener og jordflekker kan bli potetåker, har du bare en blomsterkasse på verandaen kan du dyrke salat. Alt monner og Anders håper familier, venner og borettslag kan ta denne samtalen. Med frø, spade og en greip kommer du langt. Urin fra bare en person gir nok næring til å dekke 200 kvadratmeter med dyrkbar jord gjennom ett år. Gress fra grøftekanter gir markdekke som marken koser seg med, og i gjengjeld lager marken næringsrik og god jord for planter og vekster.

Anders og Barbro gjør ikke dette for å tjene penger, selv om det koster dem mye å drive med dette. Målet er å spre kunnskapen.

Det handler om å skaffe mat! Det å få et tilskudd av ferske matvarer vil være viktig. Jeg prøver å skjønne sammenhengen mellom meg som person og familie, samfunnsaktørene og myndighetene. Vi må slå ring rundt og hjelpe hverandre med å nå målene.

Ha respekt for maten

Når en jeger skøyt en elg tok han av seg lua av respekt for livet som gikk tapt. Det er tradisjoner som har vedvart i generasjoner og forskjellen mellom å være forbruker og forvalter av maten.  

De første menneskene var jo sankere. De grafset i bakken og forsto at hvis forholdene lå til rette, så ville det de trengte gro her. Jeg tror vi blir verdigere mennesker av å være forvaltere og ikke forbrukere.

Skulle det ikke bli noen krise, så sitter du fortsatt med viktig kunnskap og i tillegg ferske grønnsaker på tallerken.

Om du takker gud eller maten selv, så handler det om takknemmelighet, for det er ingen selvfølge at maten er der, avslutter Barbro.