Stemmen i motvind

"Jeg er veldig glad for at jeg som har stått frem med mine rusproblemer, med min rusbakgrunn og mine uheldige episoder i livet, blir hørt på, sier Arild Knutsen. Men åpenheten har også en bakside, du må tåle oppmerksomhet også når du går på trynet."

Krigen hadde satt en stopper for boligbyggingen i Oslo, og desperasjonen etter steder å bo var blitt enorm. Da Oslo og Aker slo seg sammen i 1948 ble det tilgang på store områder rundt Oslo sentrum. Her skulle det bygges opp nye moderne bysamfunn. Olav Selvaag hadde en visjon om at alle skulle ha mulighet til å kjøpe sin egen bolig for en rimelig pris. Der hvor det tidligere hadde vært åkere og jordbruk, spratt det opp store blokker og rekkehus. Noen år etter at drabantbyen Stovner er reist opp fra jorda, blir Arild Knutsen født.

"De dundret på med rekkehus og blokker til flere tusen mennesker. Det ble en boom av folk som ville komme å bo der, det var det store på den tiden. Det var som om hele Rogaland fylke skulle flytte sammen på en plass."

Det ble også en babyboom, og med mange barn i området fikk Arild mange venner. Det høres i utgangspunktet ut som en idyll. Men det som kunne høres ut som et paradis viste seg etterhvert og by på problemer som samfunnet ikke hadde forutsett, ungdomsproblemer.

"Vi ble store gjenger, og det var ingen tiltak for ungdom. Det ble veldig mange som hang rundt og kjedet seg. Vi hadde liksom ikke noen muligheter."

Stovner fikk snart et dårlig rykte. Med mange ungdommer uten tilbud ble det mye rus, kriminalitet og vold. Arild hadde akkurat fylt 14 år, da en venninne havnet i problemer. Hun hadde tystet om et biltyveri, og noen var ute etter å ta henne. Arild gikk ut for å møte gjengen og for å beskytte sin venninne. De begynner å krangle. Da kommer en og gir Arild en kniv, så han kunne skremme dem vekk. Han forstår ikke helt hva som skjedde, men en jente sklir på isen og treffer Arild, og kniven han holder går inn i magen hennes. Mens jenta ligger på sykehus og svever mellom liv og død, ligger Arild på glattcelle med skjelvende hender og spør seg selv “er jeg en morder nå?”. Det som var et forferdelig uhell, ble uutholdelig å leve med for Arild. Dypt inn i heroinrusen finner han befriende friminutter fra smerten han bærer.

"Når rus får den funksjonen, så får du veldig lyst å gjøre det igjen og igjen og igjen og igjen. Jeg har alltid følt meg som en del av narkomiljøet, jeg har fulgt med fra Spikersuppa til Plata."

Da Arild til slutt kom seg ut av miljøet, følte han som han hadde forlatt en slagmark. Han følte at noe måtte gjøres. Med sin personlige erfaring kunne han se at det var et vakuum i hjelpetiltaket. De som jobbet med rusmisbrukere hadde ikke kontakt med miljøet, utenom når rusmisbrukerne var låst inne i fengsel eller på institusjon og var rusfrie. Da han fikk muligheten til å begynne jobbe som sosialarbeider selv, oppsøkte Arild miljøet han hadde forlatt. Gjennom flere verv i Human-Etisk forbund og Narkotikapolitisk Forening begynte Arild å markere seg innenfor ruspolitikken. Han tok også initiativet til stiftelsen av Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN), hvor han ble valgt som leder.

"Hvis du skal hjelpe, må du se menneskene og være der folk som har disse problemene er. Det er derfor FHN har jobbet så mye oppsøkende. Det manglet noen i hjelpeapparatet, noen som snakker med folkene i rusmiljøet, og som ser mennesket bak problemene. Vi har sett mer av behovene som er der, og har kommet med mange typer forslag. Forslaget om å fokusere på overdoser kommer fra oss som har vært ute blant brukerne."

Arild Knutsen og Kenneth Arctander fra RIO vant Fagrådets pris for godt ruspolitisk arbeid i 2020. Foto: Morten Lauveng

Arild sier han er takknemlig for at media tar sakene som gjelder narkotikapolitikken på alvor, og at politikere engasjerer seg og vil gjøre endringer. Hans brennende engasjement har ført til at Arild har mottatt både priser og støtte fra mange som setter pris på arbeidet han gjør.

Når det skjer noe nytt ringer helseministeren meg og ber meg komme. Jeg har fått tale i FN sin narkotikakommisjon og legge fram forslaget om ny rusreform sammen med helseminister Bent Høie og Carl-Erik Grimstad fra Venstre.

Etter å ha fått gjennomslag for flere tiltak for å bedre livet for de med rusproblemer, har vinden snudd litt etter litt her i Norge. Selv om vi fortsatt ligger på toppen av overdosestatistikken. Arild mener det ikke finnes noen annen løsning enn full legalisering av narkotika. Løsningen er i hvert fall ikke straff som virkemiddel. Det er for eksempel viktig å kunne snakke med legen sin om rusproblemer uten å være redd for konsekvenser. Han viser til at vi allerede har et frislipp av narkotika i samfunnet med dagens system. Han ser for seg en statlig regulering med utsalgssteder og aldersgrenser.

Det er en stor mangel i samfunnet at ungdommer som ruser seg ikke har noen steder å gå hvor de ikke blir møtt med skuffelse, fordømmelse, sanksjoner eller straff. De føler seg stemplet av samfunnet som kriminelle narkomane. Straff er en tilsiktet påføring av pine, som skal tvinge deg til å ikke gjøre det igjen. Om du hadde et sted å gå hvor du kunne snakke med en voksen tillitsperson, og kunne være helt ærlig om hva du står i, hadde mye vært gjort. Det mangler en "voksenverden", det fører til at hjelpeapparatet ofte kommer inn alt for sent.

Men når det først har gått så langt at problemet ikke kan skjules lenger, og man søker hjelp for sitt problem, så har også helsevesenet behov for reform, mener Arild.

Folk må kunne få hjelp uten å frykte å bli sanksjonert, miste barna sine eller førerkortet. Det er også sånn i dag at de med rusproblemer blir kastet ut av behandling om de viser symptomer på sykdommen sin. Hvis du er rusavhengig så må du være rusfri i en uke før du får komme inn til behandling. Og hvis du ikke greier å holde deg rusfri under behandling, som tross alt er den store utfordringen du søker hjelp for, så blir du kastet ut. Det for meg er helt utrolig.

Reaksjoner fra de nærmeste er en ekstra belastning for de som har rusproblemer. Heldigvis har Arild hatt venner og familie som aldri ga ham opp. Enkelte politikere også. En julaften var Thorvald Stoltenberg den eneste som ringte ham.

Arild har vært åpen om sine rusproblemer helt siden 2001. Det har vært både tøft og meningsfullt. Som da han som leder av FHN og profilert ruspolitisk aktør, selv sprakk.

Jeg hadde hele landets øyne på meg, og jeg var lørdagsgjest på Dagsrevyen mens jeg var til rusbehandling. Men siden jeg har valgt å være åpen om fortida mi, så er det jo også mye lettere for andre å være åpen når ting blir vanskelig. Nå har jeg kommet meg igjen og er fortsatt ønsket på rusfeltet. Og det er jo helt fantastisk. Men jeg ville ikke anbefalt andre å være like åpen. Jeg skulle gjerne sluppet mye av det jeg har vært igjennom i livet. Samtidig er jeg glad for å kunne bruke mine negative erfaringer til å bidra til positive endringer.

For Arild er det viktig å få fram at det er komplekse årsaker til at noen utvikler rusproblemer. Det viktigste er å se at de det gjelder ikke er rusmisbrukere, men mennesker med utfordringer knyttet til rus.

Bilde fra da jeg var med Arild Knutsen og Dag Andreas Torp, som tok med seg stortingsrepresentant Petter Eide (SV) for å vise den brutale hverdagen til noen av menneskene i landet vårt. Les saken her i VårtOslo.