Den moderne frelseren

Black Friday herjer nede i Oslo sentrum og det er årets første solrike vinterdag da jeg setter meg på toget for å besøke Mathias, som bor utenfor Ski. Bussen fra Ski stopper ved et lite skogholt og jeg begynner vandre innover en fredelig skogsvei. Kontrasten fra storbyen er stor. Etter å ha gått en liten stund kommer jeg til en snødekt åker, sola skinner mellom trærne og et lite stykke ut på åkeren står en mann, mens tre hunder løper rundt på jordet. Mannen er kledd i en stor pelsfrakk og holder en stokk. Det hele så ut som en scene fra Birkebeinerne. Og jeg skjønner det er alt annet enn forbruk og kjøpefest som venter meg her ute. Her er det helt andre verdier som gjelder. Det er som å komme tilbake til en annen tid.

Mathias bor her ute sammen sine tre hunder, bestemor Gira (ren Staffordshire bullterrier), mor Terny og minstemann og prins Joro. De to yngste av den nye rasen stafferaniens. Ute på Bjerkeholmen husmannspalass, som han så fint kaller det. Stafferaniens er en blanding av engelsk Staffordshire bullterrier og pomeranian. For en mann med tillit til guds plan er ingenting tilfeldig, men heller gudfeldig forklarer Mathias. Og det var nettopp en gudfeldighet da Gira på tolv kilo lekte med Flash på tre kilo, og en liten stund senere oppsto det et julemirakel på nisseloftet i nissebygda Drøbak, og fem stafferaniens kom til verden. De første og eneste stafferaniens i landet.

Bjerkeholmen husmannspalass har ikke strøm, men Mathias har en tå i det moderne samfunnet gjennom en telefon som han lader på bussen eller på biblioteket. Med utedo, og vedfyring til varme og matlaging, lever han i tråd med naturen lagt vekk fra Netflix og andre materialistiske goder. Bak huset har han ordnet til et lite jorde hvor han kan dyrke grønnsaker på sommeren. Om man kan kalle det et enklere liv kommer vel helt an på hvem du spør, men at Mathias har satt seg selv fri fra mange av samfunnets lenker og funnet en ro og trygghet i sin tro, er det ingen tvil om.

Det har vært en reise å finne seg selv, forteller Mathias. Han gikk på en forretningsskole i Australia, og begynte jobbe som daglig leder innenfor motebransjen to dager etter eksamen, etter et halvt års tid lærte han hvordan industrien fungerte og bestemte seg for at han ikke ville være en del av den mer. Selv om gud ennå ikke hadde åpenbart seg for han på det tidspunktet, var behovet for å gjøre noe godt allerede der. Det ble en mer dedikert sannhetsjakt da han forsto hvordan bransjen, og særlig bankene, opererte. Det fikk han til å legge forretningsdrømmen bort. Han ville bidra til at verden skulle gå videre i en grønnere retning. Drømmen om å bidra til en bedre verden utviklet seg stadig, og da han kom tilbake til Norge åpnet han et saltbad for å kunne tilby helbredende tjenester.

Før var drømmen stort hus, flat tv, fin kone og kunne gå daglig i dress. Men jeg kunne ikke velge et liv som slave i en falsk og korrupt industri. Når man klarer å sette seg fri kan man også gå dypere inn i hjertet sitt og følelsene sine. Vi kan ikke kjøpe oss lykke, vi prøver å gjøre sjelen glad med å kjøpe ting. Men sjelen kunne ikke brydd seg mindre. Det er så mye distraksjoner, men vi må i det dype, i vårt hjerte og de store spørsmålene. Gjøre oss sårbare og oppriktige. Sårbarhet og styrke går hånd i hånd og ydmyket er veien til sannhet, forteller han.

I tre år drev Mathias også en kombinert MMA-klubb (kampsport) og frisørsalong. Samtidig som han drev saltbadet jobbet han med andre prosjekter, for eksempel som støttekontakt og som modell. Han trente mye kampsport og gikk kamper i bryting, jiu jitsu og thaiboksing. Kampsport er en kunst, forteller han, men han liker dårlig hvordan den internasjonale MMA-organisasjonen UFC har gjort sporten mer til vold enn kunst. Han synes ikke det er sportslig og fortsette å slå noen som er bevisstløs, det blir mye mer show enn sport. Nå prøver han seg oftere på dansegulvet enn på MMA matta.

Jeg har vært mye mer redd for å gå ut på dansegulvet enn jeg har vært for å gå inn i et bur for å slåss. Noe som er rart siden jeg ikke risikerer å bli slått eller skadet. Dans er noe av det mest levende, ekte og personlige man kan gjøre, og derfor også mye mer skummelt, sier Mathias.

Det var da en venn introduserte han for den kinesiske boken Tao Te Ching at Mathias' fokus begynte skifte i mer religiøs retning. Han forteller om en åpenbaring på Drøbak torg for noen år siden hvor han skjønte at Gud hadde en plan for oss alle. At bibelen besto av et siste kapittel: Åpenbaringen, som til da hadde vært skjult for Mathias. Sammenhengen stemte overens med sannheter han hadde funnet fra tidligere, før han leste bibelen. En ny kraft og retning kom frem. Han fant ut at han måtte innrette seg etter guds plan i stedet for bruke energi på ting som snart vil falle. Han er opptatt av å lede så mange som mulig til korset og guds plan, før dommedagen kommer.

Vi lever allerede i en dystopisk verden. Jeg hadde hele tiden før følelsen av at jeg var på en god sti, mot sannhet og sunnhet. Før jeg hadde anerkjent gud hadde jeg mindre ro, men følte jeg hadde et kall. Jeg var under guds ledelse lenge før jeg innså at vi må anerkjenne vår gud. For bare de som vil innrette seg etter gud og hans vilje kan komme inn i det nye riket, forteller Mathias.

Nå er religion blitt en fulltidsjobb for Mathias. Han synes det er en frihet og jobbe for gud, og bibelen er aldri langt unna. Mathias er med i gruppen Disipler av Jesus. De kaller seg "de nye israelitter", som har valgt og ta opp sitt kors og følge Jesus. Han er kritisk til hvordan de fleste kirker tolker bibelen og hvordan de forteller en hvordan man skal ha et forhold til gud, det er mye pekefinger og for mye makt. Han understreker at ekte religion skal være et personlig valg. Da er ikke døping av nyfødte riktig, for barna har ikke tatt det valget selv. – Ekte religion foregår i hjertene til hver enkelt, og deres forhold til Gud må være av personlig karakter. Når det er sagt er det klart det er styrkende og godt å være i et fellesskap, sier Mathias.

Jeg fikk høre mye fra evangeliet løpet av den tiden jeg var på Bjerkeholmen husmannspalass. Mathias tar sitt oppdrag som evangelist alvorlig. For en ateist som meg er det vanskelig å forstå troen på det guddommelige, men interessant å se hvordan man kan slippe seg fri og gå sin egen vei, det har jeg all respekt for. Solen var på vei ned da jeg takket for meg og reiste hjemover, etter en hyggelig og veldig annerledes dag. På vei til bussen fulgte Terny og Joro meg et lite stykke på veien. Og jeg satte kursen tilbake mot Oslo, og den materialistiske verdenen.