Forsvarets pusterom

Publisert i Offiserbladet

På Bæreia, i skogen utenfor Kongsvinger, ligger Forsvarets veteransenter, et rekreasjonssenter hvor veteraner og deres familier kan få en pause i hverdagen. Nå øker de kapasiteten og satser særlig på barnefamiliene.

Den belastningen det er å dra ut på internasjonale oppdrag er like tøff for familien hjemme, som for den som reiser ut. Så dette er en viktig satsning fra Forsvaret, sier sjefen på Bæreia, oberstløytnant Arnstein Rune Hestnes.

Det setter familien Øvereng-Bakk pris på. Når pappa Ola (48) var i Syria for sju år siden ble Linda (41) alene med ansvaret for deres tre barn Jon Mathias (12), Isolde (11) og Maud (9). Men Linda mener det kunne vært verre.

Vi er heldige som bor på Rena og har et nettverk av familier som skjønner dette livet. Men det er tøft, man går i en slags boble, forteller Linda.

En hektisk hverdag

Ola har vært deployert til Bosnia og Kosovo og har vært fem ganger i Afghanistan, og jobber i dag som prosjektkoordinator i Forsvaret. Selv om han ikke er i krigen lenger, er det fortsatt mange reisedøgn løpet av året. Familien har vært flere turer til Bæreia. Ola ser på veteransenteret som en kompensasjon for tiden han er borte fra familien, det blir en annerkjennelse til hele familien, forteller han.

Noe av det største for meg er når barna sier at det er fordi jeg er så mye borte, at de får lov til å være der. En jobb i Forsvaret krever mye fra hele familien. Vi har alle sammen satt pris på Bæreia, sier Ola.

Men trives barna der? «Hallo, det er Bæreia!», bryter yngste datter Maud inn, og barna ramser opp alt de har får vært med på, som skisenteret, tur til Liseberg, bowling, riding og badeturer.

Vi er en aktiv familie med unger som driver med masse aktiviteter, så det å kunne komme til dekket bord betyr mye for oss. Og det er veldig god mat der, forteller Ola.

Et senter for alle

Oppholdet på Bæreia er gratis og Forsvaret dekker reisen dit for de som bor langt unna. Ola forteller at mange kollegaer tror at Bæreia bare er for de med utfordringer, han har tenkt det samme selv.

Jeg hører fortsatt at mange tror det ikke er for dem, for de strever jo ikke med noe. Men det er jo et tilbud til alle, ingen takker deg for å ikke bruke det, sier Ola. 

Det eneste kravet er at du er veteran eller er i familie med en veteran fra internasjonal operasjon eller tjeneste.

Veteraner med spesielle behov, er den viktigste gruppen selvfølgelig. Men nå kommer det en ny bølge unge veteraner fra Afghanistan med familier, og dette er et vel så viktig tilbud til dem, mener Ola.

Møtene med andre familier og veteraner har betydd mye for familien Øvereng-Bakk, de har fått et større nettverk og barna får mer forståelse for verden de lever i.

De historiene de deler gjør inntrykk. Det kan være de tøffeste kara som sliter, og den gleden de får når de leker og tuller med barna, det betyr mye for meg, sier Linda.

Fredfulle dager

Det er stille og rolig når vi sjekker inn på Bæreia. Noen gjester holder seg for seg selv, andre tar en kaffe og slår av en prat på biblioteket. Sven-Erik Marthinsen (56) har hatt fem kontingenter i Libanon og trives godt på Bæreia. Han reiser hit tre ganger i året med kona. Han synes flere unge burde ta seg en langhelg på stedet.

Make it stand out

“For meg er dette en avslapningsplass. Du har ingen ansvar eller krav, du kan bare slappe av å roe ned.”

Selv føler ikke Marthinsen han har pådratt seg noen skader fra tjenesten, og syntes media sitt søkelys på PTSD etter utenlandstjeneste kan være uheldig hvis veteranbegrepet blir synonymt med skader. Han påpeker at de fleste tross alt har det fint. Men tiden i Forsvaret sitter i ryggmargen, og det er godt å kunne prate med noen som skjønner sjargongen.

Det har vært en såpass spesiell del av livet, det er noe jeg aldri glemmer. Dette er med meg på godt og vondt. Her kan man også mimre og fleipe litt, det var jo masse morsomme episoder i forsvaret også, forteller Marthinsen.   

Krigshistorien sitter i veggene

Veteransenteret ble bygget i 1959 og het tidligere Krigsinvalidhjemmet, drevet av Krigsinvalideforbundet. Det ble startet for å ivareta skadde etter andre verdenskrig. Initiativtakeren og lederen for foreningen var motstandsmannen med ni liv, Jan Baalsrud, som på mirakuløst vis overlevde flukten fra tyskerne gjennom Nord-Troms. Baalsrud sovnet inn på Bæreia i 1988. I 2008 tok Forsvaret over driften av veteransenteret.

Det kunne vært drevet av det sivile eller veteranorganisasjonene, men dette er en del av Forsvaret. Det er et tydelig signal om at vi tar vare på våre egne, sier Hestnes.

Hjertet av Bæreia

Du kan komme som du er, og flere av gjestene kan være ensomme og setter pris på god mat og omsorg. Det er ingen behandling på huset, men skal du jobbe på Bæreia er det en kvalitet som vektlegges mer enn noe annet; at du er et medmenneske. Resepsjonistene Nora Marie Skjæret (57), Bente Sandnes (54), Ann Kristin Nicolaisen (53) og Berit Rommenstad (61) har fått høre mye på Bæreia. De anser seg selv som sykepleiere, bartendere, vaskehjelp, kontordamer, psykologer og kose-tanter.

De vil gjerne prate om alt og ingen ting. Det er ofte på kvelden historiene som er vanskelige kommer. Det er mange historier som gjør inntrykk, forteller Bente.

Når skuldrene senkes, kommer historiene til overflaten

En resepsjonist, kokk eller renholder kan få høre en livshistorie fordi de var der når veteranen var klar for å dele. Dette blir beskrevet som «Bæreia-effekten».  Resepsjonistene har også ansvar for tjenesten «Forsvarets åpne dør» og svarer på telefoner og e-post om alt veteranrelatert. Men noen samtaler kan være tøffe.  

Vi kan ofte få selvmordstelefoner, det er tøft. Man må stille masse spørsmål og prøve finne ut hvor de er, så vi kan ordne hjelp. Det har heldigvis gått bra til nå, forteller Bente.

Ofte blir løsningen et opphold på veteransenteret, så kan de hjelpe dem videre derfra.

Vi driver jo ikke med behandling, men kan gi råd og veiledning videre inn i systemet, legger Nora Marie til.

«Det er større sjanser for å få problemer når du forlater flokken.»

Det er 80 prosent større sjanse for å få utfordringer etter du slutter i Forsvaret. Sjefssersjant Tommy Tomteberget er også fungerende sykepleier på huset og har nylig publisert en studie hvor alle som svarte beskrev samhold og brorskap som noe av det viktigste i tjenesten.

Det er jo sånn militæret er oppbygd, vi bruker hjernens ønske om tilhørighet og felleskap. Den mekanismen er så sterk, at det blir et stort savn når de kommer hjem igjen, sier Tomteberget.

Han forteller at når fellesskapet bråslutter og de som var viktige før tjenesten – familie og venner – ikke klarer å fylle tomrommet, går flere på et dobbelt tap. Her spiller veteransenteret en viktig rolle i å etablere og reetablere nettverk for både veteraner og familien.

Det er noen som har sagt litt på spøk at det var her kjerringa fant ut at «det var jo ikke bare jeg som var gæren». Familien er viktig, de er nærmeste støttespillere og de har ikke alltid fått så mye oppmerksomhet, forteller Tomteberget.

En liten, men viktig gruppe

Ifølge Afghanistanundersøkelsen så har veteraner generelt en bedre helse og bedre arbeidsdeltakelse enn befolkningen ellers. Rundt 10 prosent vil få en eller annen angstrelatert lidelse etter en internasjonal operasjon.

“Statistikk er utrolig viktig for å sette riktig tiltak der det trengs. Men statistikk kan også være sårende for de som er skadet. Her på senteret er vi opptatt av enkeltindividet og hvordan samfunnet tar vare på disse.”

Oberstløytnant Arnstein Rune Hestnes ser store fremskritt i behandlingen av veteranene siden Libanonveteranenes tid, men mener det fortsatt gjenstår mye arbeid.

Vi har gått fra null oppfølging til dagens tilbud, men vi er ikke ferdig. Det er viktig at kommunene kjenner veteranenes behov, særlig for de som møter utfordringer, sier Hestnes.

En av de viktigste jobbene til veteraninspektøren er å informere kommuner og sivilt hjelpeapparat. Hestnes ønsker raskere behandling av PTSD, mange veteraner opplever lang ventetid og kvaliteten på hjelpen varierer i kommunene.

Det er vondt å se at folk blir stående på ventelister, og hvor tilfeldig hjelpen fra fastlege og lokalt DPS kan være. Personlig skulle jeg ønske det var en pakkeløsning for PTSD, avslutter Hestnes.