Dragkampen

Løvehjertet banker, men det gjør pappahjertet også. Før MMA-fighter Emil «Valhalla» Weber Meek henger vikingøksa på veggen, og går inn i en vanlig jobb, var det en siste kamp han måtte få ut av systemet.

Jeg har oppnådd mine mål, utenom ett: En siste dans på hjemmebane. Det blir en avskjed på en fin karriere, og noe jeg kan vise barnebarna når jeg blir gammel.

Emil har nå fått seg jobb i finansbransjen og ser fram til en alminnelig hverdag med familien. Han visste at MMA-livet ikke var for alltid, og er takknemlig for alt kampsporten har gitt han.

Det har vært hard trening og mennesker jeg likte å være rundt, men for meg handlet det aldri om å nå toppen. Jeg ville leve av dette.

«Det må være det viktigste i livet, om man skal drive med det.»

Livet som proff-fighter er enkelt og ukomplisert, det koster bare alt. Og du må være villig til å risikere alt, uten noen garanti. Etter sønnen Atlas kom til verden ble det vanskeligere å rettferdiggjøre livsstilen.

Emil la opp MMA-karrieren sin etter seieren mot polske Kacper Koziorzebski i turneringen KSW i april.

Etter kampen var adrenalinet borte, og jeg hadde oppnådd det jeg jobbet for, men for hva? Jeg var borte et halvt år før den kampen. Da var Atlas fortsatt ganske liten. Jeg vil ikke være mer borte fra han.

Atlas viser verden på nytt

Emil har bestemt seg for å for å være til stede i oppveksten til sønnen.

Faren min forsvant ganske tidlig, og jeg vil ikke utsette sønnen min for det samme. Jeg vil være en trygg pappa som er der for han.

Sammen oppdager de verden, og gjør opp for den tapte tiden. Alt fra gravemaskiner til insekter i skogen er spennende når du ser det for første gang, og han får noen spørsmål som han ikke reflekterer over i hverdagen.

Senest i går spurte han hvorfor det gror mose. Så det lovet jeg å finne ut av til i dag. Mange ganger må jeg grave i meg selv og spørre meg, hvorfor er det sånn? Det er litt gøy!

Emil syns det er spesielt å være en av de to viktigste personene til sin største fan. Men han ønsker ikke at Atlas følger i hans fotspor.

Det er bedre ting han kan drive med. Jeg har ikke tenkt å lære han å slåss, men jeg vil lære han å bruke kroppen til å bli trygg, og kunne stå opp for seg selv.

Emil vil være den støtten for Atlas som han selv savnet i sin egen oppvekst.

Det er jo min genetikk, så jeg vet hva som var vanskelig for meg, og hva som kan bli vanskelig for han. Jeg vil hjelpe han med hindringene, og stå i de sammen med han.

Baksiden av medaljen

Emil Meek har ikke brokete bakgrunn og ingen aggresjonsproblemer. Likevel har han kjent på stigmatiseringen MMA-utøvere møter, om at de er brutale voldsutøvere.

Inntrykket folk har av sporten har blitt bedre, og det er mye på grunn av at Emil har vært en av pionerene for å gjøre MMA-sporten stuerein. Han har fått mye medieoppmerksomhet, men ikke alle i MMA-miljøet likte oppmerksomheten han fikk.

“Jeg tror de skjønte at det var en god ting når vi fikk normalisert sporten i media. Vi fikk vist at vi er idrettsutøvere, og vanlig mennesker som ikke slåss hele tiden.”

Hevdet seg mot de beste

Emil ser tilbake på karrieren og husker spesielt kampen mot Rousimar Palhares, en beryktet utøver, kjent for og ikke gi slipp selv når motstanderen hadde overgitt seg. Han ble for brutal og utestengt fra UFC.  Men Emil takket ikke nei til en kamp mot han, og slo ut Palhares i første runde. Han tok beltet i Venetor FC, og sikret seg en plass i verdens største liga UFC, Emil trekker frem debykampen der som sitt andre høydepunkt.

Jeg har fått herjet rundt i verden med kompisene mine og møtt alle heltene mine. Når jeg ser tilbake, sitter jeg igjen med bare gode minner.

Helst skulle Emil gått den siste kampen i MMA. I fjorten år har han kjempet for legalisering av sporten, men det ble en seigere kamp enn forventet. I en alder av 36 år kunne han ikke vente lenger, skulle han oppnå drømmen om en kamp i Norge, måtte han skifte beite. Han utfordret bokseren Kevin Melhus.

Boksing er lovlig, så da måtte jeg prøve å hisse opp den høyeste rangerte bokseren i min vektklasse og se om han bet på, det gjorde han. Det er ikke noe personlig hat mot Kevin.

«Til alles glede og fortvilelse har jeg alltid ønsket å gå mot de beste.»

Det smeller høyt når slagene treffer putene på Sparta treningssenter i Ski. Emil har fått hjelp av boksetreneren André Sollund før kampen mot Kevin Melhus. Kevin er ubeseiret på tolv kamper og sitter på den interkontinentale WBO-tittelen. Nå står mye på spill for bokseren, som har kjempet seg tilbake etter lengre tids sykdom.

Fire måneder med intens trening har ledet opp til det øyeblikket Emil går inn bokseringen for første gang. Men det er to kamper Emil skal kjempe denne dagen, og den lengste kampen er mot seg selv.

«Man kan ikke være modig, om man ikke er redd.»

Emil våkner med en klump i magen. Senere på kvelden skal han slåss foran et blodtørstig publikum i Oslo Spektrum. Selv for en rutinert utøver blir ikke dette normalt.

Frykt er viktig, det skjerper sansene og Emil har lært å mestre den. Gjør man ikke det, har man tapt før man har begynt, forteller han. 

Etter krig, er det å gå inn for å slåss noe av det skumleste Emil kan tenke seg å gjøre, men han elsker det. Det gir både en mestring og adrenalin i kroppen. Det er en følelse som er vanskelig forklare, man må erfare det selv. Emil syntes alle burde prøve dette minst en gang.

Vi er blitt så siviliserte, men innerst inne er vi er bare dyr, styrt av instinkter. At jeg som en helt vanlig fyr får til dette, er jeg stolt over.

Men når han går inn på arenaen foran fire tusen oppmøtte i Oslo Spektrum, slipper uroen og adrenalinet tar over. Nå handler det bare om å lande det første slaget.

På bakrommet før kamp hadde Emil gitt teamet sitt et bilde av seg og Atlas, dette skulle de vise til Emil når det var nødvendig å hente frem krigeren. Men da bildet kom fram i runde 6, forandret noe seg. Emil hadde ikke tenkt seg en karriere videre i boksing. Uten å ha noe og kjempe for, var det ikke verdt det lenger, og han valgte han å gi seg.

Jeg var der bare for opplevelsen. Jeg er klar over konsekvensene av det jeg har drevet med i fjorten år. Det var ikke verdt å risikere å bli båret ut på båre. Jeg er eneste pappaen Atlas har.

Etter forestillingen er over, blir alt stille.

Når kampen er over og mediesirkuset roer seg, kommer stillheten. Emil har forlatt en hverdag det er vanskelig å erstatte. Men tror det blir lettere nå.

Jeg har savnet dette livet, men vet nå at jeg ikke skal tilbake, det gir en slags ro. Da jeg la opp MMA, forsvant litt av meningen med livet. De to første månedene var veldig tomme. Jeg skjønte ikke hva jeg skulle gjøre.

Emil har måtte gå i seg selv og skape en ny hverdag. Det ble noen turer i skogen, og han er takknemlig for de nærmeste som har vært der for han.

Litt frisk luft og å bevege beina er bra for alle. Men man må å ha noen å snakke med. Når du snakker om det, letter det litt. Det har hjulpet meg for å holde motet oppe om at nye ting vil komme.

«Hold fast i vennene du har, de som er gode for deg.»

Emil har lært at de familien og ekte vennene er de som er der i gode og dårlige tider. Og det er de man skal bruke tid på.

De som du kan ligge på gulvet til når du har det tøft og de du kan dele glede med. Det er de du må du bruke tiden med, ikke let etter nye.

Emil har byttet tannbeskytter og treningstøy med skjorte og slips. Han har også startet et treningsnettverk sammen med kjæresten Charlotta Hedlund. Emil er også deltager i TV2 sin nysatsning «Boksen». Han er ikke redd for å prøve nye ting.

Det er fint å være nybegynner, for det eneste som skjer er at du blir bedre!

Han ser frem til å bruke tid på alt han har ofret for karrieren, familie og venner.  I vinter skal han stå på snowboard, han har kjøpt seg radiobil og han har tatt opp Lego-bygging, både med og uten Atlas.

Jeg er glad i å leke og fikk en Lego Batmobil til bursdag, så til helga skal jeg sette meg ned og bygge litt, smiler Emil.