Lyden finnes bare når du hører den

Publisert i Magasinet Husflid

Gitarmakeren Leonardo Michelin-Salomon (49) har gått tilbake i tid for å finne tilbake «klangen» som har gått tapt i moderne gitarer.

På museer har han studert «romantiske gitarer» fra 1800-tallet. Dette er de første gitarene med seks strenger som vi kjenner til og som minner om dagens akustiske gitarer. Gjennom et treårig stipendiat fra Norsk håndverksinstitutt har han fått fordypet seg i tradisjonelle teknikker innen gitarbygging.

Det er store forskjeller mellom moderne og romantiske gitarer, forklarer Leonardo, den mest åpenbare er størrelsen. En moderne klassisk gitar er en del større enn de gamle, noe som skaper mer romslig lyd. En romantisk gitar er mindre og har kortere strenger, men har til gjengjeld andre kvaliteter i klangen. Forskjellen i hvordan gitarene bygges er ikke like enkelt å se for det utrente øyet.

Den største lærdommen gjennom prosjektet er at det vi lærer på skolen, ikke nødvendigvis stemmer. Noen av de gamle gitarene kalte jeg for «anti-gitarer», for de er helt motsatt av alt jeg har lært.

På verkstedet LMS Guitars i Hamar har Leonardo reprodusert romantiske gitarer etter samme mål og metoder som ble brukt på 1800-tallet. Han følte det ikke var grenser for metoder han kunne fordype seg i gitarbyggingen.

Jeg ville se om det er mulig lage en moderne gitar med klangelementer fra de romantiske gitarene, men som også hadde den samme «volumen» som klassiske musikere forventer i dag. Det har jeg funnet ut er mulig.

Alt på gitaren skulle være håndlaget og være naturlig og så lik originalene som mulig. Beisen måtte også være naturlig. Læringskurven var vanskelig, men det blir et bedre og mer unikt resultat, mener han.

Når du jobber med plantebaserte beiser skjønner du hvor vanskelig det er, det blir aldri perfekt og det er vanskelig å kontrollere. Det var mye ærligere håndverk før, det var ingen forsøk på å skjule ting som ikke var perfekte.

I april stilte Leonardo ut verkene sine med plantebaserte beiser på fylkeshuset i Lillehammer.

«Det var helt utrolig, hver gitar hadde enda en ny dimensjon.»

Leonardo har hatt med seg gitarist Runar Kjeldsberg under stipendiatet for å teste ut reproduksjonene sine. Runar er en av de mest kunnskapsrike på romantisk gitar og vant med å spille 1800-talls musikk.

Jeg er glad jeg hadde med Runar. Det nytter ikke å lage gitarer om man ikke har noen som kan teste dem skikkelig.

Som i J.K Rowling sin serie om Harry Potter er det tryllestaven som velger trollmannen. For Leonardo er det gitaren som velger musikeren. For klang er subjektiv opplevelse og det som passer for en, passer ikke nødvendigvis for andre.

Vi jobber med treverk, så det er så mange nyanser, det er noe vi ikke har kontroll over. Når jeg innså det, begynte jeg stole på intuisjonen min.

Leonardo får skryt og lovord for sitt håndverk fra anerkjente musikere.

Hadde jeg laget dårlige gitarer gang på gang, hadde jeg kanskje skjønt at jeg måtte finne på noe annet.

I dag finnes det målinger og parametere som setter en standard for gitarmakere. Leonardo frykter hva som vil skje med mangfoldet i instrumentene og er redd vi mister mye unikt om teknologien fortsetter å ta over i jakten på den perfekte gitaren.

Det har blitt en sånn forventning om at alt skal være perfekt. Hva om vi finner oppskriften, skal vi bare lage det samme om og om igjen? Det høres så utrolig kjedelig ut!

Vokst opp med kunst og musikk

Leonardo er født i Montevideo i Uruguay, men vokste opp i en landsby utenfor storbyen. Han har alltid hatt en kunstner i magen og vært interessert i musikk så lenge han kan huske. Men interessen for gitarer kom gradvis. Leonardo husker han fikk leke med onkelens elgitar som barn.

Lyden var helt utrolig. Gitaren er veldig populær i de fleste land i Sør-Amerika.

Leonardo var også glad i å tegne. Sammen med en skolekamerat satt han og tegnet alt fra roboter, til biler og fly. Men i tenårene begynner guttene tegne drømmegitaren med musikken til Deep Purple, Led Zeppelin og Soundgarden i bakgrunnen.

“Alle de tingene vi gjorde bare for gøy ble til noe ordentlig, det er litt morsomt.“

Det var bare en tilfeldighet at Leonardo havnet på gitarmakerskolen. På videregående i Uruguay på den tiden var det bare tre valg; biologi, humaniora og realfag. Leonardo valgte realfag, planen var en karriere innen IT.

Jeg var glad i data og teknologi, og flink i matte, men i dag er jeg glad jeg ikke gikk den veien. Det hadde blitt litt for smalt for meg i dag.

Leonardo var ferdig utdannet gitarmaker i 1999 og flyttet til Norge i 2002. Han har bodd i Norge i over tjue år og har jobbet nesten like lenge som gitarmaker.

Fikk en ny glød for faget

Leonardo er en person som liker utfordringer, men etter mange år i faget følte han hadde fastnet i samme spor. Han er takknemlig for mulighetene gjennom stipendiatet, for Leonardo ønsker ikke å slutte å tilegne seg nytt kunnskap.

Før kunne jeg bygge gitarer i blinde. Men etter jeg begynte med dette strever jeg med ting som jeg aldri har slitt med tidligere. Jeg føler meg som en nybegynner igjen, og det er kjempebra! Det er gøy at jeg kan få den følelsen i min alder.

Moderne gitarmakere kan av og til få bestilling på en «Romantisk gitar», men så lages den innvending som en moderne gitar. Leonardo mener man må stole på prosessen og ha respekt for den gamle kunnskapen.

Jeg er ingen fanatiker, men jeg ser verdien i å ta vare på det gamle. Jeg er egentlig imot autoriteter, og tradisjoner kan være noe veldig autoritært. Men man må ha respekt og kunnskap om det som kom før oss for det er mange hundre år med lærdom.

Håndverkskunst

Du kan ikke skille kunst og håndverk når det kommer til gitarer, mener han. Det henger sammen og man trenger begge sider.

Vi lager bruksgjenstander, så det er veldig mye håndverk. Det er ikke vanskelig å lage en pen gitar, men å lage en god gitar som en musiker vil bruke, hvor de føler at de har en kanal for å utrykke musikken sin, det er fryktelig vanskelig.

Det er i det estetiske på gitaren at kunsten til gitarmakeren er synlig. Men gitaren er først og fremst et verktøy, den må ha strenger og en form som er laget for å være gunstig for gitaristen. Men selv om noe av prosessen er fast, er det fortsatt mulig å skape noe nytt. Det er mye kunst i det som ikke synes, og spesielt i klangen gitaren lager, forklarer han.

Hadde det ikke vært mulighet for nyskapning, tror jeg at jeg hadde funnet på noe annet. Det er litt filosofisk, men lyd forsvinner, den finnes bare når du hører den og det er kjernen i det jeg jobber med.

Vil aldri slutte å lære

På veien fra gutterommet i Uruguay og til i dag har Leonardo fått tegnet og laget drømmegitaren sin flere ganger.

Ingenting er perfekt, horisonten flytter seg hele tiden. Det finnes milepæler langs veien, men man vil alltid noe mer, det tror jeg mange kunstnere og håndverkere kjenner seg igjen i.

Leonardo drømmer om å få lage mange flere gitarer og håper flere får mulighet til å høre og prøve dem, spesielt i utlandet.

Det er andre ting i livet som er viktig, ingen ting av dette tar jeg med meg i graven. Men jeg håper jeg har hender og helse til å drive på med dette lenge, og håper for fremtiden jeg aldri slutter å lære nye ting, avslutter han.