For konge og fedreland

Publisert i =Oslo og Offiserbladet.

Nedleggelser, kutt og manglende behandlingstilbud for krigsveteraner har fått Terje Strat til å se rødt. Nå kjemper han for at ansvaret for veteranene skal ligge hos Forsvaret.

Forsvaret er kanskje de eneste som faktisk bryr seg og forstår. I dag er vi overlatt til et offentlig helsevesen med brukket rygg.

Terje er en dekorert soldat som har kjempet med norsk flagg på armen i krig, og mot traumer og systemet som skulle ivareta han i ettertid. På markeringen av veteran- og frigjøringsdagen 8. mai, vendte Terje og flere krigsveteraner ryggen til statsminister Jonas Gahr Støre på grunn av det de opplever som rasering av behandlingstilbudet for veteraner. Etterpå marsjerte de til Stortinget hvor Terje holdt appell.  

Jeg ville fortsatt tatt en kule for kongefamilien. Men jeg står ikke i veien for en småstein rettet mot en politiker. Vi snur ryggen til dem på samme måte som de har snudd ryggen til oss.

Terje har gruet seg til aksjonen i Oslo, han trives ikke i byen, ikke nå lenger. Store folkemengder og vonde minner stresser ham, og han vil heller være i rolige omgivelser på gården sin. Men saken er viktig for han, og det blir lite søvn i dagene før markeringen. Fantasier om hva han ville sagt til Støre, spinner gjennom hodet. Terje er lei av politikerprat nå. 

Jeg vil ikke høre mer om alt det «bra» de har gjort for veteraner, de har ikke gjort en dritt. Forsvaret tar bare vare på sitt personell i ett år Jeg tok det som en selvfølge at jeg ville få hjelp om jeg ble skadet, men det gjorde jeg ikke.

Står ikke alene

Rundt femten stykker møtte opp på Akershus festning, i t-skjorter med budskapet «Politikere ta ansvar» på ryggen. Det var ikke bare veteraner, også pårørende stilte opp for saken.

Linda Alise Grønning var en av dem som ikke nølte med å hive seg med da Terje foreslo en aksjon. Hun har tjenestegjort i verkstedskompaniet i Libanon og mener regjeringen svikter krigsveteranene, det har hun både sett og erfart selv.

Det er gjennomgående systemsvikt i forhold til ettervern og oppfølging av krigsveteraner. Ingen tar ansvar for oppfølging av senskader som minst en av ti får, sier Linda.

Det ble mange samtaler løpet av dagen på festningsplassen, men det som gjorde mest inntrykk på Linda var å prate med ungdom som er i forsvaret i dag.

De var i vantro over at vi ikke tar vare på dem som har vært i krig på vegne av Norge lenger enn etter ett år. Det er jo for ungdommen vi gjør det her, sier Linda.

“De som trenger dette klarer ikke å snakke om det.”

Tretti krigsveteraner skulle møte opp på markeringen, men for mange ble det for tøft når dagen kom. 

De ordentlig syke kommer ikke ut av skogen, de klarer ikke være med. Men flere skadde veteraner møtte opp, selv om de sikkert hadde mest lyst til å gjemme seg. Det gjelder meg også, jeg gruet meg til i dag, sier Terje.

Terje forteller at det ikke er Forsvaret de demonstrerer mot, heller ikke Arbeiderpartiet. Men det er Støre som er statsminister i dag og det er på hans vakt det eneste behandlingssenteret for veteraner i Norge, på Moss distriktspsykiatrisk senter (DPS), ble lagt ned.

Adressen din styrer hvilken hjelp du får

Moss distriktspsykiatriske senter hadde gruppebehandling av veteraner. Ingmar Clausen, avdelingssjef og psykiater ved sykehuset Østfold, forteller at opplegget fungerte godt over en periode på flere år. Tilbudet besto av to høyspesialiserte psykologer og senteret rekrutterte pasienter langt utenfor Østfolds grenser. Det var planer om å utvide tilbudet ved å etablere et regionalt terapisenter, men midlene ble ikke bevilget.

Som avdelingssjef har jeg støttet dette viktige prosjektet så lenge det gikk, men det var ikke bærekraftig innenfor det ordinære budsjettet. Arbeidet med å styrke tilbudet med friske midler lyktes vi ikke med, opplyser Clausen.

I dag eksisterer det ingen lignende tilbud. 1. januar 2023 ble godkjenningsordningen for fritt behandlingsvalg avviklet, dette rammet også Modum Bad. Tilbudet til veteraner besto av traumebehandling, og var en del av det ordinære tilbudet.

Tilbudet besto av traumebehandling, det passet ikke for alle, inkludert meg selv. Men jeg vet om mange veteraner som hadde stor nytte av dette tilbudet.

Ansvaret for oppfølging ligger nå i kommunene. Hjelpen du får, avhenger av adressen du har.

Terje mener at heller ikke tidligere politikere har gjort jobben sin.

Dette gjelder samtlige politikere de siste 80 år. Det er politikere som sender oss i krig, og de vet flere av oss vil bli skadet, sier Terje.

Regjeringen styrker innsatsen – veteranene mener det er en dråpe i havet

Forsvarsminister Bjørn Arild Gram (SP) opplyser at regjeringen lanserte en ny tiltaksplan for anerkjennelse, ivaretakelse og oppfølging av veteraner i mars. Regjeringen økte i år satsingen for veteraner med 6,25 millioner kroner, som blant annet skal øke kapasiteten ved Forsvarets veteransenter ved Bæreia. Stedet er unikt i Norden og tilbyr en rekke rekreasjons- og fritidsaktiviteter for veteraner som har deltatt i internasjonale operasjoner og familiene deres.

Forsvarsministeren opplyser også at de har prioritert å styrke kompetansen på traumebehandling og legger opp til særskilt oppfølging av personell som har deltatt i svært belastende tjeneste eller vært utsatt for spesielt alvorlige hendelser.  

De som har blitt sendt ut på vegne av Norge fortjener vår anerkjennelse og respekt, og ikke minst vår takknemlighet, sier forsvarsministeren.

Terje er ikke imponert over satsningen. I 2023 vedtok forsvarssjef Eirik Kristoffersen å utvide begrepet veteran, som tidligere har vært forbeholdt krigsveteraner, til også å omhandle alle som har tjenestegjort i Forsvaret. Forsvarets veteransenter har i dag hatt en praksis om å bare bruke halve kapasiteten for å sikre at de som er der får et fint og rolig opphold. Nå som antall gjester skal økes på senteret, frykter han at det vil gi mindre ro og tilgang på personalet.  

Jeg har ikke et vondt ord om Bæreia men det er ikke et behandlingssted, det er en time-out fra verden. De mest skada reiser ikke dit. Dette er symbolpolitikk og en dråpe i havet av hva som trengs, mener Terje.

“Det vi gjorde betydde noe, vi reddet mange liv den dagen.”

Terje har over 14 år som yrkessoldat i Forsvaret, han har sett krigens brutalitet i Kosovo og Afghanistan. Et eksempel er gateslaget i Caglavica i Kosovo i 2004, da en skjoldborg med norske KFOR-styrker sto mellom landsbyen og 12 000 voldelige kosovoalbanere. Midt i kaoset av håndgranater, skyting og molotov-cocktails var Terje troppsjef. Mot alle odds lyktes de med å beskytte landsbyen. Terje  ble tildelt Forsvarets innsatsmedalje med rosett for dette oppdraget.        

Selv om det var etter Kosovo de første symptomene startet, er det allikevel et «godt traume», smiler Terje.                                                                                                                                                                                                

Stoltheten og æren fra oppdraget i Kosovo overskygget de første symptomene. Det startet med en kraftig hoste som førte til brekninger, og Terje fryktet han hadde fått en svulst i magen, men legene fant ikke noe galt.

Da er jeg vel frisk da, tenkte jeg. Du kan sammenligne PTSD med en indre blødning eller kreft, oppdages det på et tidlig stadium har du mye større sjanse for å komme igjennom det, forklarer Terje.

Hadde Terje gitt seg etter Kosovo, tror han at livet hadde sett annerledes ut i dag. Han føler fortsatt på stolthet og mening i det han gjorde der, de reddet tross alt liv. PTSD er et mye større begrep enn «flashbacks» og angst etter å ha vært utsatt for livsfare, forteller han.

“Tiden i Afghanistan er vanskeligere å leve med. Det finnes det som heter «moralsk skade» hvor du angrer på hva du har gjort, sier Terje.”

Klarte ikke mer

Etter 14 år ba Terje om å få slutte i Forsvaret, han klarte ikke mer. Som sivil ville han prøve seg i arbeidslivet, men å forholde seg til mennesker gikk ikke. Han prøvde å utdanne seg til revisor, men fikset ikke skolen. Han hostet og brekte seg hver gang han var utsatt for stress. I friminuttene gjemte han seg på do og kastet opp.

Litt etter litt forsvant Terje inn i isolasjon, og angsten tok over. Terje ga opp samfunnet og bygde seg en hytte på fjellet, langt i fra sivilisasjonen som han en gang risikerte livet for å beskytte. Her bodde han i fire år med huskyen Rex.

“Da jeg flyttet på fjellet var det en venn av meg som fryktet dette ville bli litt for ensomt, han sendte en hund med meg. Den hunden reddet livet mitt, sier Terje.”

Terje har fortalt sin historie i media tidligere. Selv om han fortsatt har plager, så har han i dag bygget seg et meningsfylt liv. Terje fikk etter en lang kamp mot Statens pensjonskasse utbetalt erstatning for skadene han pådro seg under tjenesten i Forsvaret.

Pengene brukte han på bygge opp organisasjonen STS (Svea trekkhund senter). Målet er å hjelpe andre som sliter gjennom pelsterapi, hundekjøring og samvær med likesinnede. Terje har åpnet sitt hjem for de som trenger det.

Jeg føler meg forplikta, det er det som gjør så vondt. En del av det som har plaga meg i tjue år var at jeg ikke var der for de andre, forteller Terje.

Gutta i skauen

Veteranenes kamp er ikke ny. Skjult under et berg bak busker og trær på Grefsenåsen ligger den siste hytta etter en uteliggerkoloni fra etterkrigsårene. Her bodde blant annet krigsseilere og krigsveteraner. Oslo var preget av boligmangel og enslige menn sto sist i køen. Å bygge seg et skur i skogen ble en løsning for flere veteraner, men etter et fylleslagsmål som endte med et drap, tok Oslo kommune grep og brant ned hele kolonien i 1964. Men hytta til Harald Grande fant de ikke. 

Harald Grande (1927-2017) tjenestegjorde i tyskerbrigaden, og kom hjem fra krigen med angst og alkoholisme i bagasjen. Han klarte ikke reise kollektivt, folkemengder ble for overveldende, men han hadde jobb på Akers Mekaniske verksted. Harald klarte seg tilsynelatende godt i en uisolert hytte. Til tross for et samfunn som ikke løftet en finger for han.

Jeg kan ikke klage over livet mitt. Jeg trivdes i skog og mark. Villmarkslivet er et ganske bra liv, skjønner du, fortalte Harald Grande i et intervju med Dagsavisen.

Hytta til Harald er i dag et vernet kulturminne – og en dyster del av norsk historie.

Historien gjentar seg

Historien om Harald Grande er ikke et fjernt minne. Det er flere veteraner i dag som lever som han gjorde. Noen forlot aldri skyttergravene, selv om de kom hjem. Andre kommer seg ikke på butikken av frykt for veibomber og miner. Noen har tatt sitt liv og andre reist for å kjempe i Ukraina.

“De føler det er bedre å dø der enn å prøve å fungere i Norge. Jeg kjenner flere som har endt opp som alkoholiserte uteliggere og hjemløse, det er fortsatt folk som gjemmer seg bort i skogen.”

Nøyaktig hvor mange dette gjelder er det ingen som vet.

Trenger mer forskning

Marita Isaksen Wangberg, fagleder i Forsvarsdepartementet erkjenner at Norge ikke alltid har tatt godt nok på veteranene og opplyser at det er det sivile helsevesenet som har ansvar for å følge dem opp. Forsvaret har ikke tilgang til tidligere ansattes helseopplysninger, så kunnskap om forekomsten av psykiske plager er basert på selvrapportering og forskning, som for eksempel Afghanistan-undersøkelsene. I tiltaksplanen legger regjeringen opp til ytterligere forskning på veteraner.

Dette vil kunne gi oss bedre informasjon om veteraners helse i årene som kommer, sier Wangberg.

“Vi var ikke i Afghanistan bare for å hjelpe.”

I overkant av 9200 nordmenn har tjenestegjort i Afghanistan. Norge har deltatt i krig i flere land, men Terje mener Afghanistan skiller seg fra andre internasjonale operasjoner.

Vi var der for «bekjempe en fiende» som det så fint heter. Det vil si å skyte og drepe. Norske gutter og jenter har drept mennesker i Afghanistan, det er en terskel man krysser, sier Terje.

Terje frykter vi vil få en bølge av ettervirkninger i årene fremover, og vi har ingen tilbud som kan ivareta dem. Afghanistan-undersøkelsen viser at det er 82 prosent høyere risiko for psykiske helseplager blant de som slutter i forsvaret, sammenlignet med de som fortsetter.

Vi mister nettverket og arbeidsplassen som vi har jobbet hos hele livet, sier Terje.

Båndet mellom våpenbrødre

Når kulene fyker rundt hodet ditt så er det ikke menn i dress med store ord om demokrati og frihet soldatene sloss for. 

Det er en kamp for å overleve, det er ingen som har lyst å dø, ikke fienden heller. Du er nødt til å stole på han eller hun ved siden av deg. Det man aldri vil klare å kommunisere til noen som ikke har vært i krig, er det båndet vi har til hverandre, sier Terje.

Kampsakene til Terje er at det må på plass et offentlig register over krigsveteraner. De bør følges opp av Forsvaret på livstid og ikke forsvinne fra radaren. Mange klarer ikke selv å be om hjelp. Det må også på plass et eget behandlingssenter med langtidsplasser og kompetanse på de spesielle senskadene en krigsveteran kan ha.

Det aller viktigste når du skal gå til behandling er tillit, du får ikke tillit til en tilfeldig psykolog som ikke vet hva krig er, sier han.

Terje ser til den danske modellen. I Danmark er det seks sentere dedikert til krigsveteraner, med langtidsplasser, oppbygget kompetanse og livslang oppfølging fra forsvaret.

Forsvarsdepartementet vurderer oppfølgingen

Marita Isaksen Wangberg opplyser at ettårsprogrammet, der Forsvaret har ansvar første år etter hjemkomst, er hjemlet i forsvarsloven. Ett av tiltakene i tiltaksplanene er en revisjon av dette programmet.

Det skal vurderes om det vil være hensiktsmessig å utvide oppfølgingen til to år. Dette er et supplement til det sivile helsevesenets ansvar for skadde veteraner, sier Wangberg.

Det koster ikke noe å bry seg

Terje minner om at ikke alle tiltak trenger koste så mye, noe så lite som en invitasjon i posten fra den gamle panserbataljonen betydde alt for Terje da livet var på sitt mørkeste. 

Jeg knakk sammen i gråt, det var noen som husket meg og tenkte på meg. Hva om man kunne sende ut en koselig hilsen en gang i året, kanskje med et nummer man kan ringe om man sliter? Det er et lite tiltak, men kan bety utrolig mye!