Se Lyset

I det siste har jeg møtt mange spennende personer og hørt deres historie om hvordan de har klart å komme seg ut av vanskelige tider og har funnet sin mening med livet. Det har vært fine møter og sterke historier, og jeg er evig takknemlig for at jeg har fått lov å skrive dem! Jeg er imponert av at de har turt å fortelle sine historier så åpent og ærlig som de har gjort, selv om det har vært tøft. Jeg skal nå prøve på det samme. Lidenskap har vært den røde tråden gjennom alle historiene jeg har skrevet på nettsiden. Om det er musikk, kunst eller innsats for å gjøre en forskjell i verden. Det er den «gløden» i magen som gjør at man ikke kan stoppe med det man driver med, uansett hva. Den følelsen kan redde liv. Og jeg er så heldig at jeg har funnet den selv. Men sånn har det ikke alltid vært.

Det er ikke lett å skrive om seg selv og sine feil. Skam og angst har alltid vært en stor del av mitt liv. Allerede før jeg begynte i førsteklasse, skjedde noe som satt sine spor. Selv om jeg aldri har hatt problemer med å lære, falt jeg tidlig ut av skolen. Jeg hadde det ikke godt med meg selv. Når man blir satt i alle spesialklasser, føler man seg spesiell. Men ikke på en god måte. Jeg husker læreren på barneskolen som sa høyt foran alle i klassen: «Du kommer aldri til å bli så mye som en søppeltømmer engang». Nei vel? Så hvorfor prøve da, tenkte jeg. Men i ungdomsårene fant jeg svaret på alle mine problemer, rus! Hvor hadde dette magiske stoffet vært tidligere? Bare litt hvitt pulver kunne fjerne all smerten jeg ikke klarte sette ord på. I rusen følte jeg meg fri fra lenker jeg ikke visste det var mulig å bryte.

Foto fra vandring i rusmiljøet for VårtOslo sammen med Arild Knutsen og Petter Eide (SV) i 2019

Men alt har sin pris, det er sjelden at rusmisbruk blir en suksesshistorie, jeg er ikke noe unntak her. Det tok ikke lang tid før kaoset i livet var komplett, og håpløshet var alt jeg kunne se. Jeg måtte ha hjelp for å komme ut av det. I begynnelsen av tjueårene kom jeg inn i behandling og jeg trodde at som rusfri var alle mine problemer over. Men det var det ikke, ikke i nærheten.

Jeg hadde mistet et verktøy og sto alene med demonene

Det var alltid et stort sort hull i meg jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere. Jeg følte at jeg måtte lære meg og like et «normalt» liv. Gå den veien alle andre forventet jeg skulle gå. Bare jeg fikk meg en jobb og en stasjonsvogn, så ville alt bli bra! Jeg måtte bare holde ut og tåle det. Men det manglet noe, og jeg skjønte ikke hva. Når jeg ser tilbake, spurte jeg aldri meg selv om hvem jeg er? Hva vil jeg? Jeg hadde ikke tid til det, jeg hang etter i livet og om det skulle fikses måtte jeg bare kjøre på. Alle forsøk på jobb, endte med sykemelding. Til slutt raste jeg sammen i et totalt sammenbrudd. Min 30-årsdag feiret jeg på akuttpsykiatrisk avdeling. Jeg orket ikke mer, og jeg var sliten og trøtt av livet. Tiden passerte mens jeg lå i sengen i et mørkt rom og jeg mistet oversikt over natt og dag. Søvn var det eneste som kunne bryte tårene, det var en intens krampe av smerte i magen. Medisiner ga meg ingenting. Jeg følte at hver eneste dag var en evig grå sky.

Alkohol ble min respirator i ensomheten, den holdt meg kunstig i live

Jeg måtte igjen ta noen grep, jeg ville jo ikke dø. Jeg ville ikke bare være i live heller, men virkelig leve! Jeg fikk en idé og flyttet til et hus på en åker, med over en mil til nærmeste butikk. Jeg hadde ikke bil, så om jeg ville ha mat, måtte jeg ut på tur minst to mil. Jeg kjøpte meg isbrodder til skoene, varm jakke og en 60-liters tursekk. Det tok ikke lang tid før jeg var i min livs beste form. I minus 20 grader, snøstorm eller sol, var jeg ute og gikk sammen med min firbente venn, Nero. Vi gikk på tur fra morgen til kveld. Behovet for alkohol forsvant når jeg hadde det bra med meg selv.

Jeg fanget et øyeblikk som betydde noe for meg

En vinterdag i 2015, var Nero og jeg på en topptur. Det var en tur han og jeg hadde tatt utallige ganger tidligere, men denne gangen gjorde jeg noe nytt. Jeg tok opp mobilen og tok et bilde av min turkamerat, det ble et bilde som skulle forandre livet mitt. Da jeg kom hjem, ble jeg sittende å se på dette bildet, og for hver gang jeg gjorde det ble jeg glad igjen. Øyeblikket vi hadde nådd toppen og Nero sitter i spenning og venter på mitt klarsignal på at han kan få sette utfor de bratte bakkene i full fart, så snøføyka sto etter han. For andre er dette et bilde av en ganske så fin labrador-gutt, som sitter pent i snøen. Men for meg var dette et lite hverdagsøyeblikk som alltid fikk meg til å smile, selv om jeg følte jeg ikke hadde så mye å smile for på denne tiden.

I depresjon er alt fokus rettet innover, mørke tanker går igjen og igjen

Før jeg tok opp kamera gikk jeg på tur og grublet. Men etter jeg begynte å jakte på motiver, følte jeg fokuset ble rettet ut av meg selv. Jeg fikk en pause fra tankene som kvernet. Nero ved min side, musikk på øret og mobilen var jo allerede i lomma. Men aldri før hadde jeg tenkt på foto som en interesse. Jeg visste så klart hva foto var, men jeg hadde aldri oppi det kaoset jeg levde, tenkt på at dette var noe jeg likte å holde på med. Jeg hadde aldri trodd at det kunne hjelpe så mye!

Kameraet var et perfekt tilbehør til turene vi allerede gikk. Jeg tok bilder av alt fra høyspentledninger i solnedgang, bilvrak, natur og selvfølgelig Nero. Jeg våknet opp og så at selv om det er mye sorg og dritt i verden så er den også ganske fin, om du er nysgjerrig og ønsker å se.

Foto utenfor W.B Samson på Majorstua i 2019.

Det var nesten skummelt hvor fort livet kunne snu

Etter en stund ute i skog og mark, følte jeg behov for å komme meg til sivilisasjon igjen. Jeg flyttet tilbake til Oslo. Jeg hadde hørt nok på meg selv og trengte mennesker rundt meg igjen. Skog og mark ble byttet ut med folk og liv, portretter av fremmende mennesker var kjempespennende. Jeg vet ikke hvor det kommer fra at nordmenn er kalde mennesker, jeg kommer ikke på en eneste negativ erfaring med å spørre en vilt fremmed om et portrett. Det verste som har skjedd er at jeg får et «Nei», og det er helt ok! Kamera er en nøkkel til livet og verden blir en lekeplass. Alle menneskene som ellers er statistene i hverdagen kan man også snakke med. Det kan faktisk være veldig fine møter. Med kamera som felles interesse møtte jeg også min sjelevenn og vi gikk på lange fototurer sammen. Hun har støttet meg og stått ved min side hele veien.

Jeg følte det eneste riktige var å satse på foto

Kamera hadde gitt meg så mye allerede, jeg kunne ikke stoppe nå. Min gode og fotointeresserte fetter støttet meg. Og han ga meg mitt første ordentlige kamera, en Nikon D200. Det tok litt tid før jeg lærte meg å bruke det. Det var litt mer komplisert enn iPhone, men jeg angrer ikke på jeg satte meg inn i det. Med et kamera pakket inn i en genser i en sliten gymbag bestemte jeg meg i 2017 for å satse som fotograf.

Klar for et nytt og bedre liv satt jeg meg på bussen ned til Aker Brygge på jakt etter fotooppdrag, bare for å starte et sted. Jeg hadde forberedt meg på en selvsikker åpningsreplikk i en ekte TV-Shop-stil på bussen. Jeg gikk opp mot resepsjonen til et stort kontor. Hjertet dunket ubehagelig tungt og jeg hadde sikkert puls i 140, jeg følte meg ikke så veldig selvsikker lenger, og i det jeg skulle begynne «selge meg selv», ramlet det ut noen ord. Dama i skranken så ut som et spørsmålstegn. Skulle hun ringe en ambulanse? Har han fått et slag? Eller prøver han å si noe? Jeg vet ikke hva hun tenkte, men det var sånn det føltes.

Det gikk med andre ord ikke så veldig bra. Jeg slapp heldigvis å drive på med det der så mye. Jeg fikk kontakt med avisa VårtOslo. Der ble jeg tatt imot med åpne armer og kunne få prøve meg. Jeg tenkte jeg skulle starte rolig, ta bilde av et bygg eller et lyskryss her og der. Men jeg ble kastet rett ut i det. På mitt første oppdrag for VårtOslo, ble jeg sittende å drikke te og spise samosa hos en somalisk dame, sammen med ordfører Marianne Borgen. Bildene ble ikke så veldig bra for jeg ante egentlig ikke hva jeg holdt på med, men erfaringen var utrolig, det ble et kick jeg aldri før hadde kjent.

Jeg ble avhengig

VårtOslo var en fin arena for meg å lære mer om foto, og jeg fikk trene på alle mulige typer oppdrag. Jeg har vært med på så mye spennende! Møter og steder jeg ellers aldri hadde vært med på. Store demonstrasjoner, padleturer i nazibunkere, arrangementer, sport, konserter, forestillinger og fredagsbønn i moské. Det har vært mange møter med spennende mennesker som har sterke historier hvor jeg som fotograf fikk gjøre det jeg elsker å gjøre, å kunne fange følelser.

Etter hvert ønsket jeg også å begynne å skrive mine egne saker og fortelle andres historier. Planen var å lage en blogg på hjemmesiden min om møter med spennende mennesker. Noe jeg kunne holde på med ved siden av fotografering. Men det ble så mye mer enn det. Jeg fikk så mange gode tilbakemeldinger på det jeg gjorde. Da jeg fikk min første sak om veteranen Terje publisert i VG Helg, var første gang jeg gråt av glede. Det var stort å se mine bilder og tekst på trykk som hovedsaken i landets største magasin. Men etterpå ble jeg veldig nervøs. Hvordan skulle jeg klare toppe dette? Nå var lista satt i Norges største avis. Men det tok ikke veldig lang tid før jeg igjen fikk hovedsaken, denne gangen i Dagbladet Magasinet. Igjen kom nervøsiteten. Jeg aner ikke hvordan jeg skal toppe dette heller. Men jeg prøver å ikke fokusere på det og heller gjøre det jeg elsker. Så skjer det som skjer.

Dette var bare mitt lille prosjekt om lidenskap. Jeg er nysgjerrig på andre og deres historie om hvordan de har funnet noe som gjør livet verdt å leve til tross for motgang. Er det noe jeg har lært av både min egen erfaring og andres, så er det å aldri gi opp. Jeg hadde aldri en plan eller fotointeresse tidligere, den bare dukket opp ved en tilfeldighet, så ved en tilfeldighet kan alt snu.

Foto er nøkkelen til livet, det gir meg mening

Jeg håper det kan gjøre noe for andre. Ikke alle trenger å bli fotograf men alle kan ta bilder. Jeg satset alt på lidenskapen min. Etter hvert som oppdragene ble flere fikk jeg oppgradert kamera utstyret mitt litt etter litt. Et av mine største og mest givende utfordringer så langt, hadde jeg tidligere i vår. Jeg ble forespurt om jeg kunne stille som lærer på et seksukers fotokurs for ungdommer med ulike utfordringer, på en bedrift i Søndre Land. Dette var en stor oppgave for meg, men det føltes riktig. Jeg sto der første time full av angst og nerver. Med en PowerPoint-presentasjon fortalte jeg min historie, jeg var livredd dette skulle bli en fiasko, men det ble det ikke. De hørte på meg. Noen ganger litt for mye, for jeg hadde oppmuntret dem til å ta de naturlige og ekte bildene, fremfor planlagte og oppstilte. Det førte til mange naturlige bilder av en sjokkert «lærer» med kamera i hånda og siggen i kjeften. Jeg trives best bak kamera jeg, men det var en fin gjeng! Jeg gledet meg til hver time. Det ga meg en større mening at min historie kunne hjelpe noen andre. Det er noe jeg håper den kan fortsette å gjøre.

Et bilde av meg som min kjære tok av meg på Kreta i 2017 Foto: Nathalie Merccedes