Frykten for fremtiden

Ronja Mylius (19) fra Stjørdal har vokst opp med klimaangst. Hun opplevde liten forståelse for frykten hun følte på under oppveksten, og følte seg alene om angsten. I dag har hun funnet et felleskap med likesinnede aktivister i Extinction Rebellion, en organisasjon som ved hjelp av ikkevold, ønsker å sette fokus på klimaendringer og skape en levedyktig verden for mennesker og dyr. Ronja har gjennomført sin første aksjon sammen med dem.

Det begynte i starten på ungdomsskolen. Jeg husker at det som preget meg mest var at jeg følte meg så uviktig og hjelpeløs, jeg var ofte sint. Jeg satt fast på tanken «De voksne vet hva som kommer til å skje med min fremtid, men deres livsstil nå er viktigere for dem». Jeg føler meg fortsatt hjelpeløs, uviktig og sint, men som barn hadde jeg ikke kunnskap nok om saken.

Mangelfull informasjon fra både skolen og foreldrene om klimaproblemet, skapte mistillit. Deres forsøk på å berolige henne hjalp lite, hun opplevde at de ville feie problemet under teppet. I stedet søkte hun på nett etter svar.

Det var mye som var vanskelig for en fjortenåring å forstå. Jeg stolte ikke på når foreldrene mine sa «det er ikke så ille». Stolte ikke på læreren som sa at «det kommer jo til å gå helt fint». Jeg sleit veldig med hvem jeg skulle stole på, jeg følte alle løy til meg. Jeg fikk skikkelig «klimaangst», et ord jeg har lært i ettertid.

Ensomt valg

Ronja ble ikke populær på skolen når hun gikk imot bonden og kjøttspiserne. Det var en ganske ensom tid. Hun følte seg alltid rar som takket nei til kjøtt, og opplevde stadig at medelevene lo eller himlet med øynene når hun delte sin bekymring om noe hun hadde lest.

Læreren fortalte at dette var vanlig, og jeg sa hæ? Det er noe som er galt når vi mister hele arter. Jeg syntes det var skremmende. Jeg husker at det var veldig lite forståelse for at jeg var skremt av det jeg hadde lært.

Ronja har vært klimastreiker fra hun var 17 år, men allerede som fjortenåring begynte hun sin kamp for å bli hørt. I dag er hun ferdig på Rønningen folkehøgskole i Oslo, hvor hun gikk linjen "samfunnsengasjert verden". Det var også dette året hun kom i kontakt med Extinction Rebellion, etter å ha lest i avisa om en tidligere aksjon.

Jeg syntes jo dette var kjempekult, og sprang inn i timen for å høre om læreren min hadde sett det som hadde skjedd. Hun lo litt og fortalte at mannen hennes hadde vært med på aksjonen. Etter noen dager kommer han til klassen vår og fortalte om opprøret. Jeg ble skikkelig «strarstruck» og syntes det var kult gjort. Jeg begynte å finne ut litt mer om Extinction Rebellion, og like etterpå meldte jeg meg inn.

Bilde fra "Skolestreik for klima" 22 mars 2019. 

Fant et felleskap

For Ronja har det betydd mye å finne et trygt felleskap. Men hun skulle ønske at skolen hadde tatt henne mer på alvor tidligere. Ekstra trist er det når lillesøsteren på tretten år forteller at det fortsatt er sånn i dag.

Mamma sendte meg et bilde av lillesøstera mi og venninna hennes på sin første klimastreik. Jeg ble veldig rørt. Samtidig så er det så trist at hun også føler hun må gjøre det her. Likevel er det fint, for jeg vet hvilket felleskap hun finner i det miljøet. Jeg skulle ønske at jeg hadde de vennene der når jeg var fjorten år. Jeg fant andre som forsto meg, og alle følelsene jeg kjente på. Det har betydd utrolig mye for meg personlig, og veldig mye for min selvtillit.

Aksjonen starter

En grå mandag i mai, kommer en bil kjørende opp Kirkegata i Oslo. I krysset ved Karl Johan stopper bilen opp. Fra alle kanter dukker aktivister og bannere opp, de begynner fylle opp en glasstank med sort vann. Dette var ett av mange steder Extinction Rebellion slo til på denne dagen. På siden står Ronja både fokusert og nervøs i en hvit kjeledress. I hodet sitt går hun igjennom oppgaven sin om og om igjen. Tiden det tar å fylle opp tanken føltes som en evighet, men når den er klar klatrer Ronja oppi det iskalde vannet.

Jeg pusta og gikk inn i rollen og plutselig så føltes ikke vannet kaldt. Jeg følte virkelig på «scenen», og tok det nært til meg hver gang jeg «drukna» i oljen. Etterpå var jeg nesten på gråten, både fordi jeg følte jeg gjorde en forskjell, men også fordi det føltes så ekte.

Ronja var fullt klar over risikoen hun utsatte seg for da hun deltok på aksjonen. Hun fortelle at hun var forberedt på å bli arrestert og få en kraftig bot. På slutten av aksjonen spurte hun en av de andre aktivistene «hvorfor gjør ikke politiet noe? De står jo bare der». For Ronja er fremtiden hun ser for seg, og den frykten hun bærer med seg hver eneste dag mye mer skremmende enn hva konsekvensene er. For frykten til Ronja er reell, og hun har tatt et valg om at hun ikke vil sette et barn inn i denne verden sånn som den er nå.

Jeg vet ikke hvilken verden jeg skulle satt et liv til. Etter en klimastreik følger vi med i dagene etter for å se om det kommer noen reaksjoner. Oppmerksomheten er så skremmende liten. Så man blir jo bare mer redd.

Løsningen

Løsningen finner man ikke i kommentarfeltene på Facebook, et sted Ronja har forlatt – sammen med troen på menneskeheten. For at en engasjert og engstelig ung jente blir utsatt for drapstrusler av godt voksne menn, forstår hun lite av.

Før kunne jeg sitte og svare folk på Facebook, krangle med gamle generasjoner. Men hvor mye dritt kan man kan slenge til en fjorten år gammel jente, som bare skriver at det er en grunn til å være redd?

Hun har full forståelse for at folk er bekymret for arbeidsplassene sine og at det ikke er noen lett løsning på disse problemene. Men hun forstår ikke hvorfor noen mener at hun skal svare på disse spørsmålene, det er regjeringen sin oppgave. En regjering som mange av dagens ungdom har mistet tilliten til.

Jeg vet at mange andre unge også føler seg hjelpeløs og sint, og det skaper en avstand mellom regjeringa og de unge. Jeg har lite tillit til regjeringa, men jeg har et håp. Jeg syns det er skummelt at det skrives mindre om miljø og klima, at regjeringa gjør mindre og at folk virker lei av å høre om det. Vi vet ting er ille, det vi trenger nå er at regjeringa handler.

I mellomtiden kommer ikke Ronja til å hvile. I sommer skal hun jobbe hos Fremtiden i våre hender. Det blir heller ikke siste gang Ronja deltar på aksjoner med Extinction Rebellion.

Det er viktig å bruke stemmen sin til det man er opptatt av. Det å tørre å si ifra er noe vi alle burde bli bedre på. Det er litt typisk at vi virker mer fascinert og opptatt av og finne en ny planet, en å prøve fikse denne vi bor på, avslutter Ronja.

Foto fra en en tidligere Extinction Rebellion aksjon.