Et hundekjører liv

10. apr.

Jeg besøker Terje en nydelig, men iskald februarmorgen. Terje har besøk av sin barndomsvenn Roger, som har tatt turen fra Horten sammen med sin datter. På gårdsplassen står de klare for å kjøre ut med hundene når jeg kommer kjørende inn på plassen. Tjue huskyer bjeffer utålmodig i kor, de er klare for å legge på sprang. Og det går unna. Terje kommer sidelengs på sleden over den isete gårdsplassen. Han må hoppe av før han treffer et tre. Den førerløse sleden kommer mot meg i stor fart før den forsvinner oppover veien. Like etter setter Roger avgårde, for å møte samme skjebne. På magen nedover Brennavegen klamrer Roger seg fast i sleden og prøver stoppe hundene, men til liten nytte.

Hundespannene legger på sprang i en enorm fart og forsvinner over bakketoppen. Jeg hopper inn i bilen og kjører etter for å plukke opp Terje og Roger, og vi følger etter hundene. Sporene leder heldigvis opp en skogsti og ikke mot hovedveien. Vi kjører tilbake, henter en snøscooter og suser innover skogen.

Ikke alt for lenge etter finner vi dem. Det gikk heldigvis bra med alt og alle. Etter alle har fått pusten tilbake, og løsnet opp i en floke av huskyer, kjører Terje og Roger videre med hvert sitt hundespann. Jeg står igjen i skogen med en snøscooter. Jeg har veldig begrenset snøscooter erfaring fra oppveksten i Oslo, men jeg kom meg tilbake til gården med en puls på rundt 200. Og jeg var mer våken og opplagt enn hva to kaffekopper om morgenen noen gang har gjort for meg. Jeg innså ganske fort at det ikke kom til å bli en kjedelig dag hos Terje og STS.