Med noter i bagasjen

Musikeren Chilton Jah James, eller CJ Rasta som han kaller seg, flyktet fra et krigsherjet Liberia og havnet i Norge i 2004. – Norges rikdom er hverken olje eller penger, men frihet og fred, mener han. En ressurs det er lett å glemme, før man har opplevd alternativet. Den trygge tilværelsen i Oslo betyr alt for CJ, og hans store glede er å få se sin datter vokse opp i fredelige omgivelser på Mortensrud. De traumatiske minnene har han likevel med seg, men med musikk som terapi går livet videre.

Musikken har gitt meg mening i livet og den setter meg fri. Når jeg kan spille glemmer jeg alt det vonde. Jeg kan ikke se for meg et liv uten musikk, sier CJ.

CJ Rasta vokste opp i Bong Mines, en liten gruve-landsby ved foten av fjellene og regnskogen i Liberia. Men da krigen herjet rundt i landet måtte han forlate hjemmet sitt sammen med familien. Selv om han har mistet mye på flukten mot å få leve et liv i fred, har musikken alltid vært med han.

Fin barndom

CJ husker en fredelig barndom i landsbyen. Han pleide å leke i fjellene og dra på fisketurer med vennene sine. I landsbyen var det et tysk gruvefirma som hentet ut jernmalm fra fjellene. Firmaet tok vare på landsbyen slik at de hadde rent vann, elektrisitet, skoler og ulike aktiviteter. Siden landsbyen var under vingene til det tyske gruvefirmaet, var de også skjermet for mange problemene og uroen som resten av landet slet med under president Samuel Doe. Ikke en eneste gang tenkte han tanken på at han en dag måtte legge på flukt og forlate sitt hjem.

Det jeg savner mest er den friheten vi hadde. Å våkne opp om morgen og kjenne den friske luften fra skogen og fjellene, mimrer CJ.

Bong Mines i Liberia var et fint sted og vokse opp, før krigen jevnet det med jorden. Foto: Privat

CJ vokste opp i en musikalsk familie, og lidenskapen for musikk kom veldig tidlig. Han pleide snike seg til å låne sin brors gitar når han fikk sjansen. I sjette klasse fikk han muligheten å følge sin brors fotspor og bli med i landsbyens musikkorps. Læreren hans var så imponert over de musikalske evnene til CJ, siden han kunne spille på nesten hvilket som helst instrument han plukket opp. Læreren ga CJ privattimer for å hjelpe det unge talentet videre.

Jeg begynte med musikk da jeg var 8-9 år og siden har livet handlet om musikk. Den har vært med meg gjennom alt, det har lært meg å håndtere stress og takle depresjoner. Min far ønsket at jeg skulle bli mekaniker. Etter jeg var ferdig på skolen jobbet jeg på et verksted som lærling. Men det var aldri min drøm, og tankene mine var aldri fokusert på å lære og reparere biler, forteller CJ.

En dag skulle et lokalt band ha konsert, men bassisten møtte ikke opp. CJ var syk den dagen, men da han fikk høre det, hoppet han ut av sengen og løp avgårde. Noen få minutter før konserten hadde han sin første audition og fikk plass i bandet. Noe som imponerte både venner og familie.

Krigen nærmer seg

Da ryktene om krigen nådde landsbyen, rømte de europeiske arbeiderne med sine familier hjem til trygghet i Europa. Landsbyen ble overlatt til seg selv. Det som startet som politisk uro rundt president Samuel Doe, brøt ut i en stammekrig som etterhvert utviklet seg videre til geriljakrig med mange fraksjoner som ville sloss om makten. Hverdagen ble snudd på hodet i den blodige og brutale krigen som til slutt tok livet av 250 000 mennesker, for det meste sivile.

Jeg husker dagen godt da nyhetene kom om at krigen nærmet seg byen. En dag kom opprørene kjørende opp til skolen min og tok oss alle ut av klassen. De var spesielt ute etter folk fra Krahn, forteller CJ.

Krahn er en av sytten stammer i Liberia og den stammen som presidenten Samuel Doe tilhørte. Gruppen av opprørere besto av en blanding av trente soldater fra Libya og barnesoldater og ungdommer som slo seg ned i området. Opprørerne var kun ute etter presidentens stamme, men opprørerne var sterke og holdt også de andre grupperingene borte fra landsbyen. Offiseren i gruppen var en tidligere klassekamerat av CJ, så familien følte at det var trygt å holde seg hjemme. Når krigen består av så mange fraksjoner hvor alle har sin egen agenda, er det ikke lett å vite hvem som er venn eller fiende blant opprørerne. At ingen brukte uniform gjorde ikke situasjonen lettere.

Krig er frykt. Normalt når det er en konvensjonell krig har du myndigheter som forteller deg hva som skjer. Hva du skal gjøre og ikke minst hva du ikke skal gjøre! Vi hadde ikke noe sånt. Vi var overlatt til oss selv, forteller CJ.

En dag i 1993 da CJ var på besøk hos offiseren, kom det en melding om at landsbyen var under angrep fra en ny gruppe fra Sierra Leone. Han løp hjem til familien og ba dem pakke det mest nødvendige og gjøre seg klare til å flykte. Han løp ut igjen og banket på hos naboer for å varsle om faren. Mens lyden fra smellene til maskingeværene kom nærmere og nærmere landsbyen, løp han hjem til familien og møter sin mor oppløst i tårer som roper “Jah oh, Jah oh”. Resten av familien hadde gjemt seg under sengene i frykt, men CJ får søskene sine ut av huset og inn i jungelen.

Hadde vi ikke dratt hadde vi alle blitt drept, forteller CJ.

Etter at han hadde fått sin familie i trygghet dro CJ og noen venner tilbake til landsbyen. Da de kom dit blir de møtt av naboer som løper for livet, med angriperne like bak seg. CJ legger på sprang igjen tilbake til familien inne i jungelen.

En av opprørsgruppene i Liberia 1990. Foto: Privat

Uten et hjem og dra tilbake til, var det ikke noe annet valg enn å legge ut på en tre dagers vandring til hovedveien. Underveis passerte de flere væpnede menn, men det var først da de kom frem til hovedveien de ble stoppet. Soldatene skilte menn og kvinner fra hverandre og begynte mishandlingen som skulle merke CJ både mentalt og fysisk. CJ viser meg arrene sine på ryggen fra piskingen og torturen han fikk denne dagen.

De rettet en antiluftvernskanon mot oss. De puttet våpen i munnen på oss. Det var veldig ille, de folka der er så hensynsløse. De har ikke noen militær trening, de vet ikke hvordan de skal behandle sivile. Hvis de ville ha informasjon fra deg gjorde de hva som helst.

De var på jakt etter en gruppe bestående av soldater fra Krahn som var i området, og alle menn var mistenkt. Moren gråt og tryglet for CJs liv. Da en annen kunne bekrefte at CJ ikke var soldat, ble han løslatt.

Krigen hadde begynt eskalere og flere av de vestafrikanske nabolandene hadde begynt og jage geriljasoldatene ut av Liberia. Med artilleri, helikopter og jagerfly ble landsbyer bombet. Målet var ikke sivile, men opprørerne var kledd i sivilt og bodde blant sivile i landsbyene. Så det var uunngåelig med tap av uskyldige menneskeliv. Hans far var en av dem.

Det var en skremmende tid. Bombefly slapp bomber over hodene våres. Vi kom oss over til Elfenbenskysten til en flyktningleir, hvor flere av vennene mine hadde også kommet seg dit.

Nytt håp i Norge

I FN sin flyktningleir i Elfenbenskysten måtte familien se Liberia havne i ruiner, og det var ikke mange andre muligheter igjen. Gleden ble stor da han fikk brev om at han hadde fått asyl i Norge. Utenom at Skandinavia var et trygt sted og bo, men kunne bli veldig kaldt, var det lite han visste om Norge. Utstyrt med varme klær som beskyttet fra vær og vind, landet han på Oslo lufthavn en varm sommerdag i 2004. Derfra gikk veien videre til Trondheim.

Selv om jeg hadde kommet vekk fra krigen, hadde jeg alltid følelsen av at “noe kom til å skje” i flyktningeleiren. Men så fort jeg landet i Norge, kjente jeg en bris av trygghet over meg.

I Trondheim bygde CJ et hjemmestudio og fortsatte med sin musikklidenskap. Han begynte å skrive og spille inn sanger til det som skulle bli hans første soloprosjekt som artist. Han kom også i kontakt med andre musikere i Trondheim og ble etterhvert med i bandet “The Afrocadabra”, en gruppe bestående av afrikanske og norske musikere. I denne tiden fikk han også en datter, og livet så lyst ut for CJ. Han ble invitert til Acana (African cultural alliance of North America) i Philadelphia i USA for å hjelpe til med og utvikle talenter som hadde flyktet fra krigen i Vest-Afrika. Arbeidet hans ble så godt mottatt at CJ ble tildelt to priser fra byen Philadelphia for sin innsats for flyktningene. Under sin tid i USA ble han også inspirert av den amerikanske musikken og begynte å eksperimentere med r&b, rock og hiphop. Med nye inntrykk og erfaringer reiste han tilbake til Norge i 2017, men denne gang slo han seg ned i Oslo sammen med sin datter Shamira.

I Norge er det ikke skytevåpen i gatene. Norge er et fredfullt sted. Jeg trenger ikke bekymre meg for om noen bryter seg inn og skyter meg. Mine barn kan gå alene til skolen. I USA er det så mye kriminalitet at man er ikke trygg. Alle er mer likestilt i Norge, mens i Amerika er det ekstremt forskjell mellom fattig og rik. Norge tar vare på deg, i USA får du ingen hjelp.

En krevende hverdag

Mange afrikanere ser for seg Europa som endestasjonen, om de bare kommer hit vil alt bli bra. Men så lett er det ikke. Hverdagen skal gå rundt med barn som skal forsørges, regninger som skal betales – i tillegg ringer familie i Afrika daglig og trenger økonomisk hjelp. Uten en stabil inntekt blir det en umulig oppgave.

Livet i Afrika er annerledes, du våkner om morgen og alt du skal gjøre er å skaffe mat. De forstår ikke alltid at livet her kan også være vanskelig, de kan ringe flere ganger om dagen og lure på hvorfor jeg hater dem, siden jeg ikke hadde penger å sende. Det tar bort fokus fra musikken, og det er tøft.

CJ har nå et vikariat i en matbutikk, men inntekten er ikke stor nok til at han klarer de økonomiske utfordringene. Han håper på kunne få til et samarbeid med flere artister her i Oslo og kanskje få et stipend så han kan fortsette dyrke lidenskapen. Men så langt har han fått avslag på avslag. Han tenker av og til å legge musikken på hylla, men klarer det ikke. Et liv uten musikk er umulig å forestille seg for han.

Hvis du har en drøm så følg den og gi aldri opp! Det er folk som vil ta fra deg drømmene dine og det er folk som vil oppmuntre deg til å stå på videre. Min drøm er å jobbe med musikk, og jeg vil klare det – men jeg trenger litt hjelp også.

Med hjertet for Afrika

Alle inntrykkene fra krigen og situasjonen i Liberia, har gitt CJ en drøm om å bruke musikken til gjøre verden et bedre sted. Hjertet banker for Afrika og uretten som skjer mange steder der. Mange tenker på Afrika som et fattig kontinent, men CJ minner om at det er det ikke. Det er et kontinent fylt av ressurser og verdier, som diamanter og mineraler. Det har ført til at grådige, vestlige bedrifter har utsatt landet for mye urettferdighet. De er tjent med et kontinent i kaos og dårlig lederskap. Ledere som har mer interesse for sikre seg selv rikdom, enn sitt folk.

Hvis Afrika fikk mer kontroll med egne ressurser, ville Afrika vært et sterkt kontinent. Nå mister Afrika mer og mer av verdiene sine, og har ingen bein å stå på. Nå utvinnes jern fra Afrika og fraktes til Vesten for å lage biler, for eksempel. Hvis bilfabrikkene lå i Afrika hadde det betydd arbeid og bedre levekår for folket. Men vi har ikke hatt den stabiliteten og styrken i lederskapet til og klare og gjennomføre det. Det er veldig få ledere i Afrika som engang prøver å gjøre noe riktig.

Med musikken ønsker CJ å informere folket og bidra til å bygge opp Afrika igjen. Han har en sterk drøm om å kunne bygge opp et ungdomssenter hvor de fra vanskeligstilte strøk kan få komme og få ta i bruk sine talenter. Han er med i et samarbeid med artister fra hele verden som skal holde online-konserter for å bidra til å få drømmen realisert.

Takknemligheten for at han overlevde er stor, samtidig som livet langt fra hjemme ikke alltid er lett.

Jeg er glad jeg overlevde, for det var mange nære som døde. Det var mange episoder hvor jeg kunne mistet livet, men med hjelp fra gud så har jeg kommet meg gjennom det. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk muligheten og komme til Norge. Jeg har blitt oppdratt til å tenke på hvordan jeg kan hjelpe min neste. Og jeg skulle ønske jeg kommer dit en dag hvor jeg kan hjelpe en annen til komme seg på beina. Jeg vil fortsette lage sanger, som kan snakke for alle de stemmene man ikke hører. Det er det som er min drøm for framtiden.