Til helvete og hjem igjen

Det er miljøet som former et menneske, og ingen barn blir født onde, mener den tidligere kriminelle Mikael Niaz Ali. Han var medlem i gjengen Young-Guns, dypt nede i underverden av Oslo. Da han skulle bli far forandret han retning i livet, og med sin livserfaring ble han en pioner i arbeidet med ungdom og i gjengmiljøet i Oslo. Han har tråkket opp nye veier, og viser muligheten til de som vil følge hans eksempel.

- Jeg har aldri møtt noen som er født ond. Jeg var selv den snille og sjenerte gutten i nabolaget. Jeg hadde en god mor og far. Men jeg ble så mye tråkket på, og gikk så mye med halen mellom beina. Når du slår en hund nok, så vil den bite tilbake. I ettertid har mange kommet bort til meg og lurt på hva det var som egentlig skjedde med meg.

Drømmene på gutterommet i Asker om å bli en fotballspiller eller politimann, ble raskt slått ned da han begynte på skolen. Mikael har en norsk mor og pakistansk far, selv om han ikke ser pakistansk ut, var navnet hans nok til at han skilte seg ut. Mobbing og rasisme gjorde oppveksten i nabolaget, men spesielt på skolen, utholdelig. Mikael hadde også noen andre utfordringer, og i stedet for å få hjelp på skolen opplevde han at helsesøster tok fra ham alt håp ved å si at han aldri kunne oppnå drømmene sine fordi han var fargeblind og hadde dysleksi. Mikael ble satt i spesialklasse. Nå var han ikke bare ‘jævla pakkis’ men også dum. Mobbingen varte gjennom hele barne- og ungdomsskolen. Etterhvert oppdaget Mikael at også faren, som var lokalpolitiker i Asker, fikk møte rasismen. Han opplevde trusler fra nynazister mot seg og familien. Det ble så sterkt at faren forsvant for en periode. Heldigvis kom han sterkere tilbake.

Sint og lei

Da Mikael fikk vite hva faren opplevde ble det et skifte for ham. Han var ikke lenger den redde lille gutten i nabolaget. Han var nå sint. Han begynte å trene med vekter for å bli så sterk at han kunne beskytte familien sin. Ved hjelp av treningen fikk han en mestringsfølelse og en kontroll han ikke hadde kjent før. Prestasjonene i idrett ble bedre, det samme ble respekten i nabolaget. Men skolen følte han seg ferdig med. En dag fikk han innkallelse til militæret, og ved en tilfeldighet havnet Mikael i Telemarksbataljonen.

- De andre gutta var jo veldig bevisste på at de ville dit. Jeg bare havnet der, og ettersom jeg var i veldig god form og psykisk sterk presterte jeg godt. Jeg brukte fortiden min som en styrke, jeg opplevde samhold med de andre soldatene, jeg ble sett og bygd opp. Vi ble en god gjeng.

Krigen herjer i Kosovo på det tidspunktet og Norge skal sende soldater ned. Det var ingen selvfølge å få dra, men Mikael fikk tilbud som noen av de første som skulle ned. Han følte en stolthet ved å tjenestegjøre med det Norske flagget på brystet. Tiden der nede satt livet i et nytt perspektiv, selv om det var mye fæle inntrykk. Den gleden av å kunne beskytte barna på skoleveien trekker han frem som det største minnet.

Han begynte igjen å leke med guttedrømmen om å bli politi, med sin erfaring fra forsvaret manglet han bare studiekompetanse. Han fikk jobb på Dikemark og planla og ta opp skolen som privatist ved siden av. På denne tiden hadde han også møtt en dame i Sverige, og de var stormforelska. Endelig føltes det som om alt var på plass, og livet så lyst ut. En kveld får Mikael en telefon fra broren hennes om at hun var funnet død av en overdose.

Mikael i Kosovo Foto: Privat

Mikael fikk vite at noen i familien hennes var involvert i tung kriminalitet. Noe som gjorde omstendighetene med overdosen mistenkelig, derfor ble det foretatt en obduksjon av kjæresten, som viste at hun var gravid med barnet deres. Verden raste sammen for Mikael og all den smerten han hadde båret med seg gjennom livet, bygde seg opp i han som en eksplosjon. Han raste sammen å gruste knyttneven sin i asfalten før han blodig ropte opp mot himmelen og til gud.

Jeg følte meg så trygg med henne, jeg så for meg livet med henne. Så da raste alt, jeg sluttet å gå på jobb og begynte å drikke og jeg forsvant gradvis bort fra meg selv. Den dagen jeg fikk den telefonen føltes det som jeg døde. Og jeg ble aldri den samme igjen.

Hverdagen ble mer alkohol, trening og steroider som bare økte aggresjonen. Da en venn introduserte han for kokain følte han seg hjemme. Det ble en flukt fra alle demonene som plaget han, spesielt på natta når han skulle sove. Kokain ga en “supermann-følelse” i begynnelsen, men etterhvert kom også dype depresjoner. Vold og rus ble hverdagen og han husker at hans indre kompass prøvde å snakke til han.

- En stemme i huet lurte på hva jeg dreiv med, “dette er ikke deg”. Men så kom bildet av dama tilbake, der hun står og holder barnet vårt. Et visuelt bilde av henne med hvite klær som holder barnet. Jeg følte det var ikke noe vits og leve mer.

Selvmord var noe han ikke hadde forstått seg på tidligere, men nå var han så nedbrutt at han så ikke noe mening med livet mer, han gledet seg til dø. På gutterommet sitt i Asker, mens moren lager middag på kjøkkenet, sitter Mikael med en pistol. Han drikker litt for å fjerne den siste mentale sperra som holdt han tilbake og setter pistolen i munnen. Den smaker krutt, og smaken er jævlig. Han trekker av pistolen men den sier “klikk”. Mikael tar ut magasinet og ser kula som har kilt seg fast, han retter på den og tar nytt ladegrep. Da det banker på døren, maten var klar.

- Jeg tenkte ikke på familien, jeg var bare helt i min egen boble. Jeg spiste middag og dro ut med en kompis etterpå. Jeg fortsatte å ruse meg i flere dager.

Grensene forsvinner

Mikael havner dypere og dypere ned i underverden og grense etter grense blir tråkket over. Han følte seg litt hjemme i gjengmiljøet for det minnet han litt om militæret. Det var en struktur. Selv om det indre kompasset igjen prøvde ta en alvorsprat med Mikael om hva han holdt på med, ville han ikke høre på.

- Nå skal siste svakhet i meg forsvinne, og psykopaten ta helt over. Jeg kjørte på, det var ganske Rock`n roll. Men igjen jo mer jeg gjorde og hver grense som ble tråkket over, så føltes det verre å finne seg selv igjen. Når du gjør alvorlige og grove ting, så mister du deg selv. Det var det som skjedde, jeg mistet meg helt.

En ny start

Mikael havnet i varetekt for et drapsforsøk mot et annet gjengmedlem. Han satt inne i tretten måneder, før han ble frikjent i tingretten. Da han slapp ut, tok han en ny runde med seg selv og livet sitt.

- Jeg begynte spørre meg selv om fremtiden, skal jeg gå tilbake til kriminaliteten, eller skal jeg prøve å få orden på livet igjen?

Hvor skal han begynne? Hans identitet var jo den store gjengkaren som gikk rundt og banka folk. På toppen av det sleit han med rus. Han fikk ingen oppfølging, og veien gikk tilbake til det gamle og kjente. Politiet anket dommen til lagmannsretten og i tiden mellom rettssakene var det opp- og nedturer. Den nye dama hans ble gravid og en av hans beste venner ble skutt og drept. Han følte seg klar for en forandring.

- Jeg så mer og mer det kyniske i det livet jeg levde. De jeg kalte mine brødre, stakk hverandre i ryggen. Jeg likte det ikke. Jeg sto ovenfor 12 år i fengsel, men ble frikjent igjen. Jeg hadde en guttunge på vei som jeg ville gi en sjanse.

Det ble en tøff kamp. Han måtte bryte med gjengen, det innebar å miste vennene sine. Det var en ensom tid, og det var vanskelig å finne informasjon om hvordan man forlater en gjeng. Fastlegen tipset ham om Alternativ til Vold.

Der ble han møtt av en dame som virkelig kom til å hjelpe Mikael, og etter elleve år har de fortsatt kontakt. Hun lærte Mikael mye viktig. Ikke å henge seg opp i diagnoser eller traumer, bare være der. Følelser kan være ekstremt smertefullt å kjenne på, det tok Mikael mange år å komme seg dit. Han hadde bygd opp en tøff fasade, men inni seg følte han seg fortsatt som et lite barn.

- Det tok tre-fire år for å få på plass tillit til behandleren, for jeg var så relasjonsskada. Men når jeg fikk den, så begynte vi snakke ordentlig sammen.

Med hjelp fra NAV fikk han ordnet opp i økonomien litt etter litt. Og sakte men sikkert begynte det å vokse opp en ny identitet. Han begynte på coaching-kurs og ting begynte se litt lysere ut for Mikael. “Så levde han lykkelig i alle sine dager”, er en avslutning for eventyr og nattahistorier. Livet har for vane å fortsette på både godt og vondt. Når du må skape din egen vei, som ingen andre har gått før deg, er ikke livet lett. Det har til tider vært mye å stå i.

- Mange var sure på meg, jeg hadde fiender i miljøet for ting jeg hadde gjort. Og jeg slet sånn med å få jobber. Et rykte gikk foran meg hele tiden. “Han har vært kriminell”. Men så var jeg jo ikke helt ærlig i intervjuer, jeg visste jo ikke hvordan jeg skulle håndtere det.

Media hadde skrevet om gjengmiljøet lenge, og Mikael fikk ofte telefoner fra nysgjerrige journalister. Han valgte stå frem i VG.

- Det ga meg en god følelse og det var så deilig å få det ut. Jeg snakket jo bare om meg selv og min erfaring. Jeg fikk også etterlyst tiltak for andre som også vil ut av gjengmiljø, hvor skal de henvende seg? Det er jo ikke noe her ute, det er ingen ting!

Når historien hans var offentlig trengte han ikke lenger å legge skjul på hvordan han hadde levd. Det begynte å strømme inn meldinger i innboksen fra mange som satt pris på hva han hadde gjort. Han forsto at dette betydde mye for mange. Mikael har en erfaring man ikke får gjennom utdanning. Politiet svarte på reportasjen med og si at de som ville ut av miljøet kunne bare komme til dem, så skulle de hjelpe. Mikael hadde en annen erfaring enn det.

- Politiet prøvde rekruttere meg som informant. Jeg ble så skuffa og forbanna. Jeg sa det er ikke bare meg du setter i fare nå, det er kjæresten min og barna mine. Jeg forstår jo at de har en jobb å gjøre. Men jeg ble skuffa.

Det ble en kampsak for Mikael å få på plass et tilbud for andre som vil ut av miljøet. Et sted hvor de kan henvende seg. Han hadde nå fått jobb som miljøarbeider i NAV, og hadde tunge rusmisbrukere som klienter. Det ble tøft å høre på alle andres problemer mens han fortsatt jobbet med sine egne problemer. Samtidig som mange tok kontakt privat og ønsket råd og veiledning. Etter en stund gikk han på veggen selv.

Sterke inntrykk

Det er spesielt en hendelse som har gjort et stort inntrykk. En ung jente han fikk kontakt med gjennom jobben var tung heroinmisbruker. Han fulgte henne opp så godt han kunne. Hun levde et brutalt liv, ble voldtatt flere ganger og vektere fant henne stadig bak containere, slått gul og blå og med sprøyta i armen. Mikael var en av få, om ikke den eneste, som faktisk brydde seg om henne på det tidspunktet. Det førte til at hun begynte oppgi Mikael som pårørende. Midt på natta kunne telefonen ringe, da var hun funnet og kjørt til legevakta.

- Det var jo en veldig fin gest. Det betydde mye for meg å få den tilliten. Jeg hadde sluttet i jobben hos NAV, men fikk avtalt et avslutningsmøte med henne. Hun lurte på hva vi skulle gjøre videre nå. Jeg kunne ikke si noe annet en at det vet jeg ikke.

Selv med sin erfaring og utdanning innen coaching hadde ikke Mikael noen svar lenger, han følte han hadde brukt hele sin verktøykasse. Hun lente hodet sitt på skulderen til Mikael, og der satt de helt stille en stund uten å si et ord. For selv om han ikke kunne hjelpe mer, ville han vise henne at han ville være der for henne. Noen år senere så kommer det inn en venneforespørsel på Facebook, og der var hun igjen. Hun hadde klart det, fått barn og jobb og kommet seg ut.

- Jeg kjente jeg fikk gåsehud. Hun hadde skrevet et langt brev til meg på Messenger om hva jeg hadde betydd for henne. Og hun nevnte det siste møtet og hvor mye det betydde for henne at jeg bare var der for henne. Det var det beste jeg kunne håpe på, at det gikk bra med henne. Det var veldig sterkt. Det gir meg påfyll i den jobben jeg gjør.

For å få til endring må du ha en egen motivasjon og vilje for endring. Uten det går det ikke, sier Mikael. For selv hvor håpløst et liv kan se ut, så er det alltid mulig å snu. Du må bare ikke gi opp.